Refused - Freedom

For mye frihet

Svenske hardcorepionérer tar på seg for mange hatter i comebacket.

Refused-Freedom

Året er 2012, vi befinner oss på Europas største punkrock-festival, Groezrock i Belgia. Fem svartkledde svensker har inntatt hovedscenen og i publikum står nærmere 30 000 håpefulle publikummere. Lyskasterne er kraftige og manøvrert akkurat slik at man bare ser svære skygger av kvintetten på scenen, Refused var alltid et band med et øye for det estetiske. Så skjer det, øyeblikket «alle» har ventet på, frontmann og i enkelte kretser «gudeskikkelse», Dennis Lyxzén, roper de tre ordene som frembringer en unison følelse av eufori og villskap hos de oppmøte; «Can I Scream?». Det kan han. Det kunne vi. Og det fortsatte både de og publikum å gjøre i et comeback som bare vokste seg større og større. En ungdomsalder etter den sjangerdefinerende klassikeren The Shape of Punk to Come fra 1998. En plate hvis påvirkningskraft ikke kan underdrives.

I år, 17 år etter, er oppfølgeren her. Det store comebacket. Freedom.

Dette kunne vært en veldig bra plate. Dette kunne vært et comeback til fremtidig referanse for andre gamle travere som ble store etter at de ga seg. For det er ganske tydelig at dette er et band som har utviklet sitt musikalske repertoar i løpet av årene og ikke er redd for å vise det – et overskuddsprosjekt. De har vel aldri vært særlig bundet av sjangre, men på Freedom får ordet sjangerflørt en helt ny betydning. For her har det vært mye kreativ frihet. Veldig mye kreativ frihet. Det virker som om Refused har vært i en kontinuerlig JA-prosess fra start til slutt. Hva med et barnekor? JA! Hva tenker vi om blåsere? JA! Hva med stemme-pitching og akustiske gitarer, da? JA!

Og på første halvdelen av plata så funker det som bare det. Fra den fabelaktige åpneren «Elektra». Et riff-bonanza uten like, som drar tankene til band som både Red Fang og Tool. Melodien er snikende, Dennis Lyxzén fremstår like vital og sint som alltid og David Sandstrøm er i storform bak settet. Perfekt. En låt som lett kan konkurrere med resten av backkatalogen til bandet. Entusiasmen og leken fortsetter på «Old friends/New Christ». Her begynner det kreative overskuddet svenskene sitter inne med etter 17 år virkelig å komme til sin rett. Akustiske gitarer, stemme-pitching og overdreven wah wah-bruk blandes sammen før det eksploderer i et av platas råeste refreng. Gjenhørsgleden fortsetter også på «Dawkins Christ», den låten på platen som nok minner mest om «gamle» Refused. Noe som også underbygges med et hovedriff som tidvis minner om «Rather be dead» fra «Songs to Fan the Flames of Discontent».

Refused – «Dawkins Christ»

Låta som følger vil både åpne nye dører, samt lukke gamle for kvintetten. «Francafrique», om Frankrikes kolonisering i Afrika, er et JA-bonanza uten like. Barnekor, Muse-aktige riff (her brukt positivt) og et refreng som snytt ut av diskografien til The (International) Noise Conspiracy. Og jeg elsker det. Det er lyden av et uredd band med et vidt musikalsk repertoar som storkoser seg. For meg er «Francafrique» et band i utvikling, et band som gir totalt faen i de som vil at de skal lage et nytt The Shape of Punk to Come. Gjengen som på død og liv vil at favorittbandet skal låte slik de alltid har gjort. Det hadde vært den feige løsningen. Det gjør de ikke, det er tydelig at f.eks nevnte Noise Conspiracy, som Lyxzén brukte noe av tiden på etter Refused-splitten, har hatt mye å si for hvordan skiva låter. På godt og vondt.

Men fra den forglemmelige «filleren» «Thought is Blood» og utover synker dessverre kvaliteten. Mange av de samme grepene som fungerte i starten sitter ikke like bra her. De går seg litt fast. Og det virker som om Umeå-gjengen brant alt kruttet i starten og er tomme for ideer, selv om både Rocket From The Crypt-aktige «War On The Palaces» og «rockeren» «366» er morsomme nok. De frembringer imidlertid ikke den samme entusiasmen hos undertegnede som i starten. Og jeg sitter med følelsen av at et lite «nei, det sløyfer vi» her og der kunne tjent både lytter og band. Tidvis føler man at all studio-lekingen har gått på bekostning av det å faktisk skrive bra låter. Selv om de funky-gitarlinjene til Kristofer Steen er kjærkomne og friske i begynnelsen glir det over i folkehøgskole-funk på slutten og det er ingen tjent med.

Litt færre låter og litt mindre leking så hadde kanskje Lyxzén og Freedom innfridd det han synger på tittelkuttet til The Shape Of Punk To Come; «We’ll have a riot right here!». I stedet blir det som på de fleste fester. En rimelig bra start, før det dabber av mot slutten. Opptøyene uteble, men vi hadde det i hvertfall gøy i første halvdel av festen.

Jørn Kaarstad