Röyksopp - The Inevitable End
Terningkast 4

Frihetens melankoli

Röyksopp kysser albumformatet farvel med tolv låter svøpt i moll.

Man kan diskutere hvorvidt det i det hele tatt er noe statement når Röyksopp nå annonserer The Inevitable End som sin siste fullengder. Hvem bryr seg egentlig? Ikke den jevne musikkonsument, som for lengst har mistet konsentrasjonsevnen og tålmodigheten til å bale med den slags prosjekter.

Les intervju: – Vårt mørkeste og mest private album

På den annen side er det få her til lands som har fikset dette formatet like overbevisende som Svein Berge og Torbjørn Brundtland, enten de har hostet opp overrumplende kioskveltere (Melody A.M.), bunnsolide oppfølgere (The Understanding) eller mer egenrådige konseptalbum (Senior).

The Inevitable End kan høres som en oppsummering av karrieren så langt – kantete klubblåter avløses av sveipende stemningsøvelser, med et grunnleggende mollstemt livssyn dunkende i bunnen. Det som skiller Röyksopp fra røkla er fortsatt låtskriverevnen og –viljen; melodiene er og blir det bærende elementet i all godlyden.

Det foruroligende åpningssporet «Skulls» kastes avgårde på bølger av knudrete synth og robotisk vokal, og kunne for min del vart ti ganger så lenge som sine snaut fire tilmålte minutter. Minst. Den avløses av den oppgraderte versjonen av «Monument», der Robyn har fått et mer maskinelt lydbilde å sparre mot. Radiovirkelighet anno 2014 på sitt mest magiske.

Flere andre låter er av samme kaliber. Selvforklarende «You Know I Have To Go» er noe av det vakreste jeg har hørt fra denne kanten, med en eim av franskklingende tristesse kilende i neseborene under lyttingen. Nevnte Robyn og Susanne Sundfør skinner henholdsvis på den anklagende snutten «Rong» og spretne, singelpotensielle «Save Me», mens «Coup De Grace» og «Thank You» avslutter kalaset sobert og verdig.

Samtidig illustrerer Röyksopps svanesang ironisk nok flere av utfordringene som knytter seg til albumformatet. Mest problematisk er inklusjonen av den i utgangspunktet majestetiske «Running To The Sea», som eksploderte i offentligheten for to år siden denne måneden. Tida flyr når man har det gøy, for all del, men det er vanskelig å høre at sangen tilfører helheten noe essensielt.

I tillegg oppleves Jamie McDermott fra The Irrepressibles med fem bidrag noe overrepresentert som vokalist. Både «Compulsion» og «I Had This Thing» lider under en viss uttværing av middels gode ideer, mens seige «Sordid Affair», sunget av Ryan James, låter som noe de har servert i mer overbevisende tapninger tidligere.

Robyn-samarbeidet Do It Again, som kom tidligere i år, vil trolig bli stående som et mer poengtert destillat av duoens kvaliteter – et ekstremt møte mellom en av verdens mest karismatiske popartister og et tohodet produsenttroll med lite annet enn forakt til overs for egne komfortsoner.

Til sammenligning låter The Inevitable End solid, gjennomtenkt og noe forutsigbart – som et umiskjennelig Röyksopp-produkt, på godt og vondt. Mest godt.

Marius Asp

The Inevitable End kan høres i Spotify nå. Platen slippes i WiMP 10. november.