Aerosmith - Music From Another Dimension!
Terningkast 4

Friskt comeback fra sykestuen

Aerosmith har de siste årene tilbragt mer tid på sykehuset enn i studio, men halter tilbake med en pen samling aerorock.

Om du ikke regner med bluescoverplaten Honkin’ On Bobo fra 2004, er det hele elleve år siden Aerosmith ga ut et rockealbum med egne låter. Derfor må Music From Another Dimension! sies å være et comeback.

For etter noen drøye år med pleie av ego gjennom Idol-dømming (Steven Tyler), redselsfull solomusikk (også Tyler), hode- og nakkeskade med påfølgende avhengighet av smertestillende piller (Tyler ja), helt grei solomusikk (Joe Perry), kamp mot kreften (Tom Hamilton), bokutgivelse (Joey Kramer), Ferrari-hodeskade (Brad Whitford) og generelt dårlig stemning (alle mot Tyler), gir Aerosmith i dag ut femten nye låter (atten om du kjøper deluxe-utgaven).

Hadde Aerosmith kuttet antall låter til rundt ti hadde dette vært en strålende tilbakekomst. For der jeg må medgi at jeg forventet et mett og uinspirert band på sine eldre dager, er det derimot en samlet og hissig gjeng som angriper helt fra start. «Luv XX» ønsker velkommen med et «hello, hello, come over», og Aerosmith geleider oss rett inn med sin signaturlyd. Som gammel fan er det vanskelig å takke nei til denne rundturen.

Hele første drøye halvdel av Music From Another Dimension! viser et Aerosmith der fansen vil ha bandet sitt. «Oh Yeah» er Rolling Stones bedre enn Stones har vært på mange år, pompøse «Beautiful» er Aerosmith i full 90-tallsmundur på en god måte, og den ultramyke ballade-arven ivaretas med vakre «Tell Me» og «What Could Have Been Love». Gåsehud og klisjéfull deilighet.


På «Out Go The Lights» og «Legendary Child» (med teksthomage til «Walk This Way») er vi tilbake i meget godt Permanent Vacation-land, mens «Street Jesus» er bygget rundt klassikerne «Sweet Emotion» og «Toys In The Attic», og er den beste låten Aerosmith har laget på trettiseks år. Til og med det noe trauste pop-rock-køntri-samarbeidet med Carrie Underwood får meg i godt humør. Jeg har ikke blitt så positivt overrasket musikalsk på mange måneder. Muligens år.

Det var de første ni. Og joda. Mange av låtene er for lange, og tværes helt unødig ut i flere minutter for mye, men det er jeg vant til som Aerosmith-lytter. Og så kommer den noe ødeleggende avslutningen med seks låter som med fordel kunne vært puttet over på bonus-disken, eller kuttet helt. En blanding av platte rockere, altfor voldsomme ballader, og søvnig blues-suppe fra Joe Perry hindrer et rekordforsøk. En solid start ødelegges via et napp i skinnbuksen, og toppfarten forsvinner.

Aerosmith kommer seg likevel trygt i mål, uten at verken band eller fans bør være flau over innsatsen. Det er ikke musikk fra en annen dimensjon jeg hører, men musikk med røtter både i 70-tallets hardrock og 80-tallets mer polerte utgave av bandet. Akkurat det jeg vil ha av mitt Aerosmith. Indienerder og metalbrumlebasser vil garantert le hele veien hjem etter å ha lest denne anmeldelsen. Men jeg vinner, for jeg har fått et av tidenes beste rockeband tilbake.

Totto Mjelde