Tungtvann - Kanonscenen, Pstereo 2014
Terningkast 4

Fyrrig fyllefest

Tungtvann har ikke modnet nevneverdig siden sist. Stort sett er det mer enn greit nok.

I anledning femtenårsjubileumet til bautaen National Rap Show, ble Jørgen Nordeng og Lars Sandness bedt om å opptre som Tungtvann for første gang siden svanesangen under Parkenfestivalen i 2007. Det ene ledet naturligvis til det andre, hvorpå nordlandsduoen er ment å holde to gjenforeningskonserter. Stryker man ren nostalgisk verdi fra ligningen, gjenstår selvsagt det samme spørsmålet som gjelder alle gjenforeninger: Er det i det hele tatt noe vits?

Jørgen Nordeng virker i hvert fall fast bestemt på at ettermælet hans under aliaset Jørg1 skal få skinne i nordlyset. Rent fysisk har han trolig vært i bedre form der han vugger tungt over scenen, men rapteknisk virker minimalt å ha forfalt med årene. 36-åringen spytter seg nemlig autoritært og upåklagelig gjennom konsertens glimrende innledende tyve minutter – med fast hypemann Jan Steigen grunnstøtt ved hans side.

Både “Mørketid” og “Pøbel” bekrefter at Tungtvanns var aller best på andreplata Mørketid (2001), takket være dens sympatiske beretninger om å være uglesett av bygdebeistet over kledelige østkystbreakbeats – og denne siden av duoen holder seg fortsatt nærmest sjokkerende godt halvannent tiår senere.

Tungtvann på Pstereo 2014. Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK P3.
Tungtvann på Pstereo 2014. Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK P3.

Men så slår hjemmebrenten inn i blodet som lyn fra klar himmel. “Alt kan repeteres” er fortsatt mer en maltraktering av Jokkes katalog enn noen form for hyllest. Den blodharry raprocken leder oss videre inn i sexismen (Jørg1 mener på sin side at “kvinnesynet” fra scenen er topp); påfølgende “Supermann elsker” og “Jenta fra i fjor”, begge fra albumdebuten Nord og ned, er støpt av frastøtende, ignorant slagg som vanskelig lot seg forsvare da, og i desto mindre grad i dag. Dette er den utålelige midtsekvensen som hindrer Tungtvanns tilbakekomst i å føre seg selv inn i historiebøkene.

I tredje og siste akt makter imidlertid Poppa Lars å lede Jørg1 og Steigen inn i minst like dansevennlig (og langt mindre idiotisk) terreng. “Sinnsyk” fra Siste skanse er den smørblide dancehallflørten Nordeng kun har klart å drømme om som soloartisten Joddski, mens “Bransjehora” fortsatt er Tungtvanns utvilsomt mest eviggrønne tre minutter. Og om det er intendert eller ei: Nordlendingene gjør lurt i å stryke deres avskyelige date rape-forherligelse fra klassiske “Ubudne gjesta”.

Med det tar Tungtvann anno 2014 kanskje likevel et ørlite steg i retning mot en bedre verden. Så joda, det finnes vits i å blåse nytt liv i gamle bragder.

Kim Klev