I løpet av tre kjappe år på tampen av 1970-tallet rakk Wire å plante tre kolossale milepæler i musikkhistorien. Med utgangspunkt i punkens attityd og lave krav til musikalske ferdigheter, de høye kravene til originalitet og nyskapning fra kunstskolen de møttes på i Watford og melodisensibiliteten fra popmusikken de vokste opp med, definerte og redefinerte kvartetten punken, post-punken og kunstrocken i tur og orden. Pink Flag, Chairs Missing og 154 burde være obligatoriske i platesamlingen til alle med et snev av interesse for kontante riff, fengende melodier og hva man kan gjøre ut av et tradisjonelt bass, gitar og trommer-oppsett. Ikke minst har disse tre platene inspirert en hærskare av etterfølgere som strekker seg gjennom de siste tretti årenes musikkhistorie, fra Minutemen og R.E.M. via Fugazi og Nirvana til Spoon, The Strokes og These New Puritans.
Wires opprinnelige kredo var å alltid være i rastløs bevegelse – fremover, aldri gjenta seg selv, til en hver tid søke å utforske nye muligheter, nye lyder og nye soniske territorier. Skyhøye ambisjoner som ikke bare har vært med på å forme de kravene undertegnede selv stiller som musikkanmelder, men også vanskeliggjorde et kommersielt gjennombrudd, førte dem inn i kreative blindgater, og fra tid til annen har satt bandet på pause i ubestemt tid. Siden comebacket i 2002 har de imidlertid holdt seg på en imponerende stø kurs, først med en serie overraskende hardtslående EPer, deretter med albumet Object 47 i 2008, som på elegant vis demonstrerte at de grånende kunstskolepunkerne fremdeles var i besittelse av et nennsomt håndlag med pene popmelodier.
Red Barked Tree plukker umiddelbart opp tråden der forgjengeren sluttet, men slutter samtidig en ring som strekker seg helt tilbake til debutalbumet ved å høres mer ut som Wire enn Wire har gjort på tretti år – på godt og vondt. Lydbildet er moderne – luftig og ekspansivt, med svevende synthesizere, elektronisk manipulert vokal og harmonisk feedback og gitarstøy. De tre gjenværende bandmedlemmene (gitarist Bruce Gilbert er ute av bildet for godt) vil så gjerne vise at de fremdeles kan sparke i fra seg selv om de har en gjennomsnittsalder som kvalifiserer dem for å kunne gå av med avtalefestet pensjon, men snubler i låtstrukturer som er forutsigbare fordi gruppa allerede har utnyttet dem mer effektivt tidligere.
De mest rastløse og oppjaga låtene er jevnt over ganske uinteressante, «Now Was», «Two Minutes», «Moreover», «A Flat Tent» og «Smash» stamper alle rundt i bandets egne allerede godt opptråkkede fotspor, og ter seg omtrent som en overstadig drita sekstiåring på pub som med dugg på brilleglassene, snøvlende stemme og ustødig pekefingervifting forsøker å fortelle deg hvor mye tøffere alt var på 70-tallet. Nåvel, jeg overdriver vel litt, men det er likevel en ubehjelpelig følelse av krampe, regresjon og selvparodi inne i bildet når Wire skal agere punkband i 2011. Dessverre virker disse låtene også forstyrrende på det som ellers kunne ha vært et gjennomført modent, ettertenksomt og avslappet popalbum.
Åpningslåta «Please Take» forener en sofistikert voksenpop-melodi med en av bandets mest pubertale og angstbiterske tekster noensinne, og flekker adskillig skarpere tenner enn noen av de tidligere nevnte låtene uten å ty til genreklisjéer, mens «Adapt» er et subtilt og forførende stykke neo-psykedelia som er noe så sjeldent som en uforbeholdent vakker Wire-låt, og har en mørk tvilling i tilsvarende psykedeliske «Down To This». Sammen med det deilige, oppløftende og semi-akustiske tittelsporet er disse sangene med på å sementere en noe ironisk konklusjon – at Wire idag høres best ut når de tilnærmer seg band som de i utgangspunktet gjorde opprør mot, som The Beatles, Pink Floyd og Genesis.
På sett og vis er jo ikke dette helt i utakt med deres opprinnelige intensjoner om konstant fornyelse, og det er ikke utenkelig at karakteren hadde blitt et hakk høyere om de hadde tatt dette skrittet fullt ut. For en gangs skyld hadde jeg nemlig satt pris på litt mindre variasjon, men jeg kan likevel ikke annet enn å applaudere Wires forbilledlige stahet og troskap mot egne idealer, og noe overrasket konstatere at jeg er mer spent enn noensinne på hva fremtiden har i vente for de tre punkbestefedrene.
Glenn Olsen
