Hei, Jared Leto!
Vet du hva? Jeg var på konserten din i kveld, og jeg må jo egentlig innrømme at jeg fikk et godt, gammelt guttecrush på deg i løpet av den halvannen timen du stod på scenen. Og jeg var nok ikke den eneste, for å si det sånn! Tross alt finnes det få frontmenn i din liga som er like proppet fulle av tilstedeværelse, banale morsomheter og, vel, karisma. I tillegg holder du deg jo så godt til å være 42 år at det er nesten så noe skurrer, haha.
Så du kan jo si at jeg – og dette mener jeg – ble litt misunnelig på hun rødmende jenta som fikk ta årets “fucking selfie” med deg på korridoren midt i salen, eller han som kalte seg The Terminator, som visstnok hadde tatovert “30 Seconds To Mars” på kompisen Marcus’ edlere deler, og nettopp var der for å feire bursdagen til synlig perplekse Marcus. Eller de snaue hundre stykkene som fikk kauke “Bright Lights” som om det stod om livet sammen med deg på scenen helt til slutt, for den saks skyld. Men du så meg nok uansett ikke der jeg stod ustelt og anonym litt lengre bak enn de fleste andre og fiklet med telefonen min.
Jeg må imidlertid innrømme at jeg synes du var temmelig døv når du først kom joggende inn på scenen til “Birth” iført skinnjakke, tights og skraverte pilotbriller (for ærlig talt: hvem i svarte behøver sånt innendørs?) og var ute av stand til å la det gå – ja, nettopp – 30 sekunder før du så det ytterst nødvendig å mase på oss om å skrike med av full strupe, hoppe stivt i takt eller bekrefte høylytt at vi hadde det ålreit.
Utover å være en stolt og uironisk forsvarer av gigahitten “Kings & Queens” når jeg har hatt et fullvoksent rødvinsglass innabords, så har jeg god kjennskap til kun noen ytterst få av låtene du har gitt ut på siden av Hollywood-karrieren. Umiddelbart er jeg imidlertid enig i hva min kollega skrev om fjorårets irriterende titulerte LOVE LUST FAITH + LOVE. Sammenlignet med høydepunktene på forgjengeren This Is War (2009) er materialet her i beste fall gørrkjedelig, synthtung emopop. Håper du tåler at jeg er ærlig med deg.
Et av disse høydepunktene fra This Is War, spør du meg, er “Night of the Hunter”, som du og det nærmest usynlige bandet ditt spiller tidlig i settet (med en så kontant trommeslager som din bror Shannon, synes jeg du kunne delt litt mer av rampelyset med dem). Det er nok mange som liker å tro at jeg er en sånn kjip anmeldertype som kun liker introvert musikk spilt av folk i jordfarvede klesplagg – noe det for så vidt er mye sant i – men når pompøs radiorock av kosmiske proporsjoner fremføres med et driv som dette, er jeg faktisk blant de siste som syter!
Apropos sørgmodige, introverte band: Coverversjonen din av den originalt ganske kjedelige Rihanna-låta “Stay” er faktisk helt på høyde med den nakne, rustikke tolkningen til Low – som jo tilfeldigvis er et av mine favorittband. Og apropos naken og rustikk: Den akustiske tapningen din av “Save Me” var så flott at den vil stå igjen som et av de altfor få musikalske øyeblikkene jeg husker fra kvelden.
Det jeg prøver å si, Jared, er at det er synd at du støtt og stadig nesten glemmer bort å fullføre låtene dine, der du hoier deg videre til neste nummer før dere så vidt er kommet til andreverset. For eksempel: “Kings and Queens” kommer såpass tidlig i konserten og er såpass forkortet at den blir det skuffende antiklimakset den absolutt ikke burde være. Dette blir ekstra påfallende når du så følger opp med det første virkelig hjertevarmende konsertøyeblikket: Den første av flere lange, morsomme og sympatiske dialoger med den purunge blodfansen din – sukkersøtt avrundet med konfettikanoner og et aldri så lite ballongbonanza.
Som bekreftet av Guinness World Records, av alle ting, er jo faktisk 30 Seconds To Mars det livebandet som (på spøkefullt vis) må sies å ha det laveste sykefraværet i verden. Da er det ikke rart jeg rekker å bli litt ekstra glad i deg når du klarer å veive med flagget vårt og ivrig skrike “NÅÅÅÅRGEH!” som om du aldri har gjort noe lignende i sikkert godt over hundre andre land.
Alt godt,
Kim Klev
