Queens Of The Stone Age - Villains
Terningkast 5

Kriminelt dansbar

Queens Of The Stone Age leker seg gjennom det nye albumet.

qotsa-villains-indie

Det tok ikke lang tid fra nyheten om at pop-produsent Mark Ronson skulle produsere Queens Of The Stone Ages nyeste fullengder til kommentarfelt verden over begynte å rope etter eks-bassist Nick Oliveri og mangeårig bidragsyter Mark Lanegan. En etterlysning som bare økte i kjølvannet av bandets to første singelslipp denne sommeren, spesielt etter “The Way You Used To Do”. Hardt komprimerte gitarer, elektro-klapping og Bruno Mars-rytmer falt ikke i god jord hos en kjerne som i stor grad håper på og ønsker en Songs For The Deaf 2.0.

For Villains er ikke det. Den er i større grad en videreføring av 2014s strålende …Like Clockwork, men med én liten forskjell. Gjesteartistene er borte og det virker som om målet i all hovedsak har vært å lage en sexy plate – noe Josh Homme og hans entourage i stor grad lykkes med, spesielt på de raskeste sporene på platen. Og det starter forrykkende.

Albumåpner “Feet Don’t Fail Me”, en låt jeg har gledet meg til å høre i sin helhet etter å ha hørt noen sekunder i en kryptisk albumteaser tidligere i år, er akkurat så funky og forførende som navnet tilsier. Etter en nærmest filmatisk oppbygging på nesten to minutter eksploderer det inn i et velkjent stykke stakkato rock, monsterhiten “No One Knows” verdig, mens sjefen sjøl føles som verdens råeste fyr når han midtveis i låta messer “me and my gang come to bust you loose”. Jadda. Dette kan de. Nydelig. Hoftefrieriet fortsetter på nevnte førstesingel “The Way You Used To Do” og “Little Sister”-flørten “Head Like A Hounted House” mens Ginger-Elvis crooner som aldri før.

Men til tross for et knippe upbeat-låter virker hovedfokuset å ligge på låter i midtempo-segmentet, en salig blanding av de mest nedpå balladene på …Like Clockwork og de seigeste låtene på Lullabies To Paralyze. Som for eksempel på nesten syv minutter lange “Un-Reborn Again” hvor det også vartes opp med et stryke- og saksofon-crescendo mot slutten, mens bassist Michael Shuman og Ex-Mars Volta-trommis Jon Theodore gjør sitt beste for å bevare “grooven” låta gjennom. Noe de greier helt fint.

Strykerne gjør seg også til kjenne på undertegnedes foreløpige favoritt “Domesticated Animals”. Som med sitt særdeles lekne “Call & Response”-refreng underbygger følelsen av at dette er en plate spilt inn med lave skuldre og høy selvtillit. En plate der Queens Of The Stone Age gjør akkurat som de vil – når de vil. Om det så er funky klapping i versene (tenk Alkaline Trios “Calling All Skeletons”), lekne gitar-detaljer, sensuell hvisking, Clutch-aktig bariton-brumling eller Shumans kanalisering av de velkjente skrikene til eks-medlem Oliveri.

Syv plater inn i karrièren er det med andre ord lite som tyder på noen form for kreativ stagnasjon på Villains. Ikke at dét var fryktet, Queens Of The Stone Age har enda til gode å levere en plate under pari i mine ører, men at en gruppe (stort sett) middelaldrende rockere skulle levere sensommerens mest dansbare så jeg ikke komme.

Jørn Kaarstad