-
Terningkast 2

La Miserable

Maria Mena: Cause And Effect [Columbia/SonyBMG] Maria Menas private, konfrontative poplåter gjør vondt å høre på. Bare ikke av de riktige grunnene. Sjangeren bekjennelsespop utspiller seg høyt over bakken, på en stram line, med skarpe klipper sultent ventende under. Det er særlig distinksjonen mellom personlig og privat som krever sin smakfulle singer/songwriter, samt evnen til […]

Maria Mena: Cause And Effect

[Columbia/SonyBMG]

terning21.jpg

Maria Mena. Foto: Promo

Maria Menas private, konfrontative poplåter gjør vondt å høre på. Bare ikke av de riktige grunnene.

Sjangeren bekjennelsespop utspiller seg høyt over bakken, på en stram line, med skarpe klipper sultent ventende under. Det er særlig distinksjonen mellom personlig og privat som krever sin smakfulle singer/songwriter, samt evnen til å pakke budskapet inn i melodier som utdyper helheten, enten de underbygger eller stanger mot tekstene.

Den nå 22 år gamle Maria Mena lykkes verken lyrisk eller musikalsk på sin fjerde fullengder, men det er kombinasjonen av de to elementene som virkelig gjør den vanskelig å omfavne. Åpningssporet ”Power Trip Ballad” er et illustrerende eksempel: Familiemedlemmer får gjennomgå i klare, brutale ordelag, men banaliteten som gjennomsyrer låten og arrangementet (komplett med marsjtrommer og barnekor) slår luften ut av alvoret. Dette møtet mellom pinlig privat lyrikk og en i beste fall ordinær melodi, tidvis lent mot en svulstighet man kjenner igjen fra musikalsjangeren, preger hele albumet, og blir ikke lettere å svelge etter flere gjennomlyttinger. Snarere tvert imot.

Lyspunkter finnes: Singelen ”Belly Up” viser at popsmeden Maria Mena fortsatt lusker rundt bak alle traumene, og på dempede øyeblikk som avsluttende ”Dear” tvinger hun selvmedlidenheten til side til fordel for en inderlighet som for en gangs skyld matches av et enkelt og ujålete lydbilde. Likevel: At Cause And Effect er signert en artist som står bak noen av de mest hjerteskjærende flotte popsinglene her til lands (”You’re The Only One”, ”Blame It On Me”, ”Fragile”), føles først og fremst underlig.

Bekjennelsesdronningen Joni Mitchell har en tekstlinje i den kloke låten ”The Last Time I Saw Richard”, fra selveste bibelen innen sjangeren, Blue (1968). Den går slik:

“Richard, you haven’t really changed”, I said,
“it’s just now you’re romanticizing some pain that’s in your head”

Uten noen sammenheng for øvrig: Det samme kan sies om Maria Mena. Heldigvis er ikke dette det siste vi hører fra henne.

Marius Asp