The Weeknd - Starboy

Langhelg

Noen ganger kan det være greit å begrense seg.

Stakkars The Weeknd. Det er ikke bare, bare å skulle følge opp Beauty Behind the Madness. Det går heldigvis stort sett greit.

Ballet sparkes i gang på velkjent og upåklagelig vis. Selveste tittellåta, med deilig assistanse fra franske Daft Punk, høres ut slikt et godt samarbeidsprosjekt skal høres ut: Som noe ingen av dem hadde fått til på egenhånd.

Daftpunk er også med på avslutningssporet “I Feel It Coming”, og bringer litt kledelig godt humør og streetsmart jovialitet inn i mixen. I tillegg har The Weeknd fått med seg Lana Del Rey, Kendrick Lamar og Future på hvert sitt spor. Og selvfølgelig en produsent- og låtskriverliste lang som et vondt år, med navn som Max Martin, Labrinth og Cashmere Cat (norsk!!!).

Det finnes absolutt noen deilige popkarameller her.“Reminder” har en deilig, luftig produksjon, “Love To Lay” har et helt uimotståelig refreng, “Secrets” er detaljrik og spretten, og “Die For You” er et velkomment tilskudd til sjangeren forelsket mann med fantastisk sangstemme lover mer enn han kan holde over sexy, seig beat.

Lana Del Rey-gjestede “Stargirl Interlude” fremstår som platas mest uforløste, kanskje til og med uferdige, spor. Knappe to minutter uten noen form for musikalsk interaksjon mellom de to sangerne, og følelsen av at dette kunne blitt noe megafett. Den gang ei, dessverre. “Nothing without you” fremstår som rotete og retningsløs, og “False Alarm” blir i overkant masete med sitt brølete “hey, hey, hey, hey, hey”-refreng. Det er også tilfeller av skjødesløs omgang med autotune, for eksempel på “Party Monster” og “Sidewalks”. Det bidrar til å gjøre plata mer datert enn den strengt tatt hadde trengt å være.

I overkant av en time og 18 låter senere er det slutt. Det er en stor munnfull urban pop, selv når den jevnt over holder god kvalitet. For det gjør den absolutt. Mengden spenner litt bein på enkeltlåtene, og Starboy kunne hatt godt av en aldri så liten kuttrunde på tampen. Albumet blir som en musikalsk twist-pose. Man kan plukke sine favoritter, men det er ikke særlig fristende å spise hele greia.

Eli van der Eynden