Ellie Goulding - Telenor Arena
Terningkast 4

Litt av alt

Ellie Goulding viser mange sider under konserten på Telenor Arena. Litt for mange, faktisk.

Det er vanskelig å fylle Oslos mest upersonlige konsertarena. Ellie Goulding klarer det til tider. Stemningen settes raskt og effektivt med «Intro», etterfulgt av «Aftertaste». Det er dansere, flagrende gevanter og en god dose popsirkus. Hun er trygg og stødig på scenen. Rett og slett en popstjerne.

Ellie Gouldings stemme er, som den alltid har vært, hennes sterkeste kort. Den sterke signaturen i den karakteristiske, hese røsten er gull verdt, og det er ikke uten grunn at såpass mange lar seg begeistre av den. I tillegg til å være en særpreget vokalist, er hun også en usedvanlig dyktig vokalist, med en musikalitet og oppfinnsomhet mange artister i det samme segmentet kan og bør misunne. Hun synger gjennomgående knall også denne kvelden, så der er det ingenting å utsette.

Låtutvalget er mer eller mindre som forventet. Mesteparten av låtene fra høstens utgivelse, «Delirium», har fått en plass i det snaue to timer lange settet, og får selskap av utvalgte slagere fra tidligere i karrieren. Goulding har for vane å alliere seg med popmusikkens kongelige, og resultatet er i de fleste tilfeller smarte, men tilgjengelige poplåter. Lite å utsette der også.

Ellie Goulding, Telenor Arena 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Ellie Goulding, Telenor Arena 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Hovedproblemet med kveldens konsert er at den er en mildt sagt sammensatt opplevelse. Fra det helt nakne med en enslig Goulding med kassegitar på «Devotion», til urban-beats på «Keep On Dancing», til lyrisk dans på «Heal», og det meste i mellom. Det var nok mange som rakk opp handa på idémøtet for denne turnéen. Det ser ut som alle fikk viljen sin. Hun fremstår i det hele tatt mindre tydelig live enn på plate, og de tallrike kostymeskiftene er med på å understreke forvirringen.

Når det er sagt er det svært lite eller ingenting ved denne konserten som er direkte dårlig. Spesielt hattricken som kommer i siste halvdel av konserten, med «Figure 8», «On My Mind» og «Codes» på rekke og rad, er en dødelig fulltreffer. Det er også umulig å ikke la seg rive med iallfall litt når siste ekstranummer drar i gang. Megahiten «Love Me Like You Do» dras i gang. Armene veiver. Telefonene lyser. Siste refreng eksploderer i gullkonfetti. Popstjerne.

Eli van der Eynden