Silja Sol - Ni liv
Terningkast 5

Liv laga

Maskinene har funnet veien inn i Silja Sols musikalske mikrokosmos – med stort hell.

21b82b91-b94d-427f-8f67-6013898c4f9d“E det nokke stemning her?”, spurte Silja Sol i Urørtfinalen 2015. Publikum svarte tja til den relativt lavmælte forespørselen, og seieren det året ble i stedet innkassert av den nordnorske falsettmagikeren Kristian Kristensen.

Året før hadde Silja Dyngeland, som bergenseren egentlig heter, sikret seg noe av et favorittstempel hos enkelte av oss med den lovende debutplaten På hjertet. Fjorårets oppfølger Væremeh bød imidlertid på et enda skarpere snapshot av prosjektet – storøyde og poetiske livsanskuelser strødd utover gitarorientert indiepop, utført omtrent så bra som det kan gjøres.

Dermed er det både interessant og gledelig at Silja Sol finner på nye sprell på dette tredjealbumet. Mest åpenbar er den elektroniske vendingen som preger flere av låtene, åpenbar fra halvminuttet inn i den dirrende åpningslåten “Ta fyr”. Sammen med produsent Fredrik Vogsborg har Dyngeland kledd låtene i en effektiv og subtil drakt som oppleves som en justering snarere enn noe radikalt annerledes.

“Dyrene”:

Åtte sanger fordelt utover 27 minutter er en passe dose Sol. Best av alle er den dødslekre førstesingelen “Dyrene”, der hun går helt inn i et tettbefolket elektropoputtrykk og kommer ut på et helt eget sted.

Flott er også tittelsporet (passende nok utstyrt med en malende katt som perkussivt element) og elegant dansbare “Si det”, men Silja Sol vinner i tillegg stort på å ta sjanser – sjekk den lett psykedeliske “Gymsko” for et svimmelt eksempel.

  • Mer musikk fra Bergen? Les våre anmeldelser av nye låter fra Store P og Gabrielle

Kanskje er dette første steg i en helt ny retning for Silja Sol. Kontrasten mellom skarpe hverdagsobservasjoner og melodier med et mørkt sug i seg er uansett intakt, og med Ni liv bekrefter hun sin posisjon som en av de mest særpregede unge norske artistene.

Marius Asp