Jaga Jazzist - Pstereofestivalen
Terningkast 5

Maritim Jaga-safari

Jaga Jazzist, Pstereofestivalen Jaga Jazzist anno 2009 byr på mindre Farrisreklame, mer interrail. Jaga Jazzist får æren av å åpne hovedscenen på årets Pstereo-festival i Trondheim, og jaggu har ikke yr.no tatt feil igjen – godt er det, for solen skinner på et spent og stadig økende antall publikummere. Det er gått fire år siden […]

Jaga Jazzist, Pstereofestivalen

terning5

Jaga Jazzist på Pstereo. Foto: Lars Andersen/NRK P3

Jaga Jazzist anno 2009 byr på mindre Farrisreklame, mer interrail.

Jaga Jazzist får æren av å åpne hovedscenen på årets Pstereo-festival i Trondheim, og jaggu har ikke yr.no tatt feil igjen – godt er det, for solen skinner på et spent og stadig økende antall publikummere. Det er gått fire år siden siden forrige plate, What We Must. Hva gjør bandet nå? Går de tilbake til det mer jazza materialet fra A Livingroom Hush? Det kjøligere, mer elektroniske og drill’n’bass-tette The Stix, eller fortsetter de langs progrock-sporene fra What We Must?

Selv med kliss nye låter er det ingen tvil om hvem som står på scenen. Det later til at Jaga kan putte det meste i blenderen og likevel låte som seg selv. 2009-utgaven byr også på forfriskende nye medlemmer som som Stian Westerhus på gitar, og Øystein Moen på knotter/tangenter (begge fra bl.a Puma og Monolithic), samt trombonist Erik Johannessen.

På åpningslåten «Book Of Glass» gjør sistnevnte sitt for å mane frem bildet av Harry Klein surfende gjennom Venezia. Jeg innser plutselig hvor deilig det er å høre nytt Jaga-materiale mens Line Horntveth er nær ved å vise at hun like gjerne kunne stått på scenen i Operaen som på Marinen i Trondheim. I neste låt, «One Armed Bandit», vifter bandet med sin nyinnkjøpte globetrotter-billett. Vi er på Hawaii, i Øst Europa, Karibien, Oslo og Sentral-Afrika. Om jeg var lei bandet, eller bare de gamle låtene blir klart når gåsehuden sniker seg innpå i neste låt. «Bananfluer Over Alt» kunne like gjerne hett «Honolulu Skyline» i det Lars Horntveth sklir over steelgitaren.

Jaga Jazzist er tettspilt og fremstår med den samme friskheten og autoriteten som tidligere. Flere av de nye låtene er fengende og friske, ikke minst fremstår det nye materialet som relevant i 2009. Etter en mer eller mindre analog start er trommemaskinen tilbake som på The Stix, men denne gangen forlater bandet den finske saunaen og bringer frem en mer ekvatorialsk varme. Deretter banker en basstromme fra elektroverden liv i publikum og genererer spontan og overraskende rytmisk publikumsklapping i 160 bpm. Jeg tenker på safari og elefanter før messinginstrumentene igjen blåser liv i 60-tallets exploitationfilmlyd.

Nest siste låt «Prognissekongen» starter med helikopterlyder som gradvis sklir over til å låte som keyboardets presetknapp merket med «klapperslage». Det låter som at Jaga har brukt pausen til å bytte ut Farris og Vodka med Moscow Mule, Piña Colada og et variert utvalg fargesterke cocktails. Jaga 2009 blir komplett i det Lars Horntveth vrir ut et herlig repetetivt nyveiv-riff på gitaren, til umiddelbar akklamasjon fra publikum, deretter rundes dagens safari av med klassikeren «Oslo Skyline». At publikum ser frem til ny plate viste seg da Marinen plutselig var tettpakket, selv under en konsert med nesten utelukkende nye låter. Foran meg står en fyr med t-skjortetrykket «Be Strong, Be Wrong», og det slår meg som symptomatisk på Norges kanskje sterkeste bandbesetning og låtskrivere. Jaga Jazzist er ikke redd for å gjøre ting på sin egen måte, og det låter alltid tøft.

Henning Severud