Mira Craig - Fairytale
Terningkast 2

Mira-maraton

Mira Craig: Ghetto Fairytale [Home Made Records/Bonnier Amigo] På sin tredje albumutgivelse er Mira Craig i ferd med å bli en parodi på seg selv. Det er all grunn til å applaudere unge kvinnelige musikere som ønsker full kontroll over eget musikalsk materiale. Vi har gjennom vårens avisoppslag skjønt at Mira er en sånn kvinne. […]

Mira Craig: Ghetto Fairytale

[Home Made Records/Bonnier Amigo]

På sin tredje albumutgivelse er Mira Craig i ferd med å bli en parodi på seg selv.

Det er all grunn til å applaudere unge kvinnelige musikere som ønsker full kontroll over eget musikalsk materiale. Vi har gjennom vårens avisoppslag skjønt at Mira er en sånn kvinne. Selvstendig, bestemt og kompromissløs. Flott! Men, det er ikke alltid så dumt å lytte til- og få hjelp fra  – andre enn seg selv. At Mira (nok en gang) har hatt sine fingre med i hele spillet og dermed også  gapt over for mye er den største svakheten på Ghetto Fairytale. Svakhetene er sågar mange.

Show, don’t tell, Mira. Hvis du er den uovervinnelige verdensmesteren du i tekstene begir deg ut for å være, så fleks dine musikalske muskler. Host opp musikk som slår meg i bakken, gi meg noen hardtslående beats og fengende melodier. Særlig hva gjelder det lyriske savner jeg større variasjon og modenhet. I mindre doser kunne det vært smigrende med oppmuntringer av typen “tro på deg selv”, “ikke finn deg i å bli urettferdig behandlet”, “du kan få til det du vil”, osv. Men når det er gjennomgående på Ghetto Fairytale, oppleves det som utvaska klisjéer og dvaske visdomsord som mest av alt minner om ting jeg ble fortalt på konfirmasjonsleir.

Det holder ikke med et fiffig eventyrlig tilsnitt, som låtene “Find The Key” og “Ghetto Fairytale” er gode eksempler på. Der er lydbildet skumringsmørkt, med musikalsk produsentkrydder som fløyte, synth og piano. Koringene er mange og pompøse og som lytter veksler jeg mellom å være flau og nesten-imponert. For det er på grensen til imponerende når vokalisten Mira er på sitt beste. På “Smile” er det befriende behagelig at hun roer ned gneldringa, og når Miras eventyrlige maraton avsluttes med “Shine” blir vi minnet på hvor særegen og stødig vokalen faktisk kan være.

Kult er det også når Mira gjør det som i stor grad har vært forbeholdt menn, nemlig å synge om å bli tilfredsstilt med nasty sex i “Nasty Cut”. Med basstunge beats og frekk vokalfremføring blir dette albumets høydepunkt. Bare så synd det ikke var flere av dem denne gangen.

Trine Sollie