Lana Del Rey - Honeymoon
Terningkast 4

Mo i Lana

Lana del Reys frakoplede begravelsesballader er like stilsikre som alltid, men metningspunktet nærmer seg, én referanse om gangen.

Iscenesettelsen av Lana Del Reys persona er ikke lenger spesielt spennende å snakke om. Hun har for lengst fått en katalog som punkterer alle slitsomme spekulasjoner om ekthet, kynisme og alt det der. Hun er den nattevåkne samlivsbektrakteren som synger inn i kamera mens et representativt utvalg amerikanske biler kolliderer i sakte film i bakgrunnen. De musikalske inspirasjonene er tiår snarere enn artister. Honeymoon er hennes tryggeste album så langt. Ingen utpregede singler, et helhetlig lydbilde og sedat tempo sementert i sekstitallet, med diskant av moderne hiphop-produksjon.

Musikken er en god del mer interessant enn tekstmaterialet, som i veldig liten grad tar henne nye veier, og mens melodiene har blitt bedre jo mer hun har valgt å rendyrke seg, jo svakere fremstår tekstene. Noen skal skytes her, dop skal brukes der, noen forrædes. Ikke noe hun ikke har sunget om før, med mindre man tar med et lite (og unødvendig) T.S. Eliot-intermezzo. Det er også ellers lett å la seg frustrere over de tilfeldige referansene hun tar med seg, fra Bob Dylan via Easy Rider, Tangerine Dream til Bowie. Det kulminerer i en coverversjon av “Don’t Let Me Be Misunderstood” – som både er lettvint og overtydelig, både i budskap og i inspirasjonskilde (den eneste som hadde vært verre, “Bang Bang (My Baby Shot Me Down)”, ble heldigvis drept av Pharmakon  i fjor).

Dette til side er Honeymoon vakker – til tider svært. “The Blackest Day” helt spesielt – en seksminutters stemningssaker som setter sett rett i ryggmargen. Det samme gjelder “Goldfinger”-parafraseringen “24”, “Terrence Loves You” og “Music To Watch Boys To”; seigt, storslagent og med et lydbilde som til stadighet tør å trykke hardere på alle knappene. Albumet er dessuten en fryd å høre i hodetelefoner. En x-faktor er duoen “High By The Beach” over i “Freak”, som til tross for tekstlinjer som “come to California, be a freak like me” er riktlydende, lagvise luringer som produserer seg inn blant hennes mest fengende stunder.

Honeymoon er et album som tør å la deg sakte fylles av komplekse produksjoner, ville melodier og en og annen flauhet. En vellykket romantisering over et uttrykk som hun nå er alene om i popverdenen, men som samtidig vanskelig kan rendyrkes ytterligere uten at musikken hules fullstendig ut. Jeg frykter for neste album, men per nå holder det i massevis.

Jørgen Hegstad