Arif - Aldri & Alltid
Terningkast 4

Mørket senker seg

Urørt-vinneren benytter sjansen til å skifte både navn og stil på sin andre utgivelse Aldri & Alltid.

Det har gått snart et år siden Arif, bedre kjent som Phil T Rich, kuppet årets Urørt finale med en banger av en låt, et fyrverkeri av en scenepersonlighet og en svært spennende førsteutgivelse bak seg. Måneder har gått. Et vilt år for Norges nye rapstjerneskudd, som raskt endte opp med å føles ut som en veteran og et velklingende navn på den spede hiphopstjernehimmelen her til lands. Men sørg for all del for å pugge et nytt fremmedord, mine damer og herrer. I dag, ni måneder etter, er han ute med ny EP og nytt navn.

Arif er nemlig ferdig som Phil T Rich og det kan virke som det nye navnet også representerer en noe mørkere side av artisten. Aldri & Alltids syv spor omhandler syv følelser, og Arif oppsummerer det intense året som har gått, som den dyktige tekstforfatteren han jo er. For er det én ting som er sikkert, er det at Arif briljerer med tekst og språk. Det førte til en lang levetid for forrige utgivelse, og vil trolig gjøre samme for denne.

Aldri & Alltid avslører også rapperen som noe større enn bare en rapper. Arif har en tydelig kunstnerisk sans. Dette er dypt – nyskapende hva gjelder norsk rap – og ambisiøst. Noen ganger også litt for ambisiøst. For på spor som «HADEM» er det tatt noen svært radikale, musikalske grep som lykkes bare halvveis – Det funker bedre enn man skulle tro, men jeg vet ikke om det er en bra ting.

Aldri & Alltids coverkunst
Aldri & Alltids coverkunst

Jeg savner stadig de tydelige signaturene vi ble presentert for på sist EP Kom Så Tok Færdiih. De forekommer en sjelden gang, men viker for det som ser ut til å være et nytt musikalsk uttrykk. Knusende trommeeffekter, vridde stemmer, dyster koring og skurring – et deprimert lydbilde preger hele utgivelsen, som selv EPens desiderte høydepunkt «Hun Bruker Meg» ikke klarer å løsrive seg helt fra.

De musikalske referansene, og forbildene, er også tidvis altfor åpenbare og jeg hører ofte mer The Weeknd og Yeezus, enn Arif. Det dukker derimot stadig opp elementer av utrolig gode idéer («Jungel», «Våken» og deler av «HADEM»), som i stedet for å bli utnyttet til det fulle, heller drukner i det store, mørke dypet som preger denne utgivelsen. Hvor er den slående dynamikken og de stødige enkeltlåtene blitt av?

Men i enden av den mørke tunnelen – i jungelen av triste tanker og sterke følelser – finnes det heldigvis både håp og lys. Arif leker seg tidvis med uortodokse, spennende rytmer og svært stemningsfulle melodier. Han skildrer uredd følelser, uten å i det hele tatt oppfattes som for myk, og sprer rundt seg metaforer og referansepunkter man oppdager først etter flere lytt. Alt i alt skal han ha for å være landets mest innovative rapper, selv om ikke andreforsøket nådde helt opp til tronen han hører hjemme på.

Adiele Arukwe