Against Me! - Sjøsiden, Øyafestivalen
Terningkast 5

Mot alle odds

Against Me! gjør en glimrende konsert på Øya. Men publikum ser ikke ut til å bry seg videre om det.

Against Me! starter settet med catchy ”High Pressure Low” foran et stillestående publikum med unntak av et par engasjerte hoder som nikker energisk et stykke foran. Alt låter pompøst, men på den bra måten, og det er liten tvil om hvor dette bandet vil – nemlig til stadioner verden over. Musikken er skapt for store scener, og den umiskjennelige punkrock-koringen på refrengene er laget for allsang. Det mumles i rekkene om Bad Religion, og jeg nikker- til en viss grad enig. Som Lydverkets anmelder poengterer i sin anmeldelse av White Crosses tidligere i år kan Against Me! faktisk minne om en smakfull blanding av Bruce Springsteen og Bad Religion.

På kveldens konsert befester de også sin posisjon som et glitrende liveband blant annet med tittelsporet fra sin siste utgivelse. Florida-kvartetten bruker mye tid på veien. Det merkes. Vårens turné med canadiske Billy Talent har tydeligvis gjort godt, for dette låter lekkert og tight. Låtrepertoiret er upåklagelig, og den litt mer mainstream retningen bandet har tatt med de to siste platene kler dem godt. «I Was A Teenage Anarchist» og «Suffocation» er to av høydepunktene på konserten, som for det meste inneholder låter fra de siste to platene. Dette er fengende punk som det er umulig å ikke bli i godt humør av. Det eneste problemet Against Me! har er at tilskuerne, med unntak av de første tre-fire radene, ikke viser den entusiasmen bandet fortjener. Og her kunne Floridaguttene tatt i et tak selv.

Hverken frontmann Tom Gabel eller noen av de andre svartkledte bandmedlemmene sier et ord under hele konserten. Det hadde de nok vært tjent med. Som nevnt spiller de dritbra, men når publikum ikke viser noe særlig engasjement er det bandets jobb å gire dem opp. Hvis Against Me! vil bli like store som de tidligere har uttalt, må de kjøre et mainstream show fra scenen også. Et tips kan være å lære et par triks av Billy Joe Armstrong og Green Day som i tillegg til glimrende låter, aldri gir publikum fred, og prater, roper og girer opp alle som er tilstede på konsertene deres.

Heldigvis er det hverken prat eller publikum som avgjør om en konsert eller et band er bra. For det er nettopp det de 40 minuttene med bandet var. Veldig bra! Against Me! er et fiks ferdig superband. Nå må bare folk flest oppdage det.

Ellen Ramstad