Mot funkland

Maya Vik og band pulserer synthfunk og høyrytmikk, men behøver flere låter på setlisten.

Da verden nylig fikk vite at Maya Vik forlater Montée, var dét kanskje ikke en kjempeoverraskende nyhet. For den nå-tidligere Montée-bassisten har åpenbart et ganske klart ønske om å kunne fokusere enda mer på soloartisten Maya Vik: I anledning hennes konsert på Øyafestivalen gav hun nettopp ut oppfølgeren til hennes solodebut av fjoråret, Château Faux-Coupe. 

Men hennes to soloskiver har for så vidt sine klare svakheter. For selv om lydbildet svermer rundt hennes fascinasjon for princesk og synthtung 80-tallsfunk, er det dessverre grenser for hvor interessante låtene i seg selv er.  På konsert blir derimot de melodisk sterkeste kuttene, som «Get Low» og «Bummer Gun», fyldige, basstunge, og – ikke minst – dansbare. Særlig det amorøse og funky R&B-kuttet «Oslo Knows» tar seg svært godt ut i livetapning.

Mye av grunnen til dét er Viks to medsammensvorne. For selv om Maya Vik trakterer bassgitaren i tillegg til å synge, tilfører særlig trommeslager Marius Simonsen musikken mye av grooven som ofte blekner hen i studioversjonene, der han hamrer løs som det han er: En av landets dyktigste trommeslagere.

Maya Vik, Øya 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Maya Vik, Øya 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Mindre spennende blir det fort når melodiene blir nedprioritert, og ideen om funken som en lydkonstellasjon havner i fokus. Synthsoloer, frenetiske trommebreaks og tunge basslinjer låter definitivt innbydende, men det er vanskelig å gi seg hen til dansegulvet når den gode låten uteblir. Forhåpentligvis vil mer tid til egen musikk bære frukter, for Maya Vik og band er klart på vei mot rett landskap.

Kim Klev