Siri Nilsen - Skyggebokser
Terningkast 4

Når nettene blir lange

Siri Nilsens univers har gjennomgått en sårt tiltrengt modningsprosess.

skyggeDet kommer et punkt hvor man er nødt til å bli voksen. Siri Nilsens to første albumutgivelser lider nemlig under en veldig barnlighet, og rivende uvesentlig som det er om denne naiviteten er “falsk” eller ei – som tilsynelatende er et besynderlig problem i tilfellet Marit Larsen, skal vi tro de spekulative poengene til musikkviter Jon Mikkel Ålvik i hans omdiskuterte doktorgradsavhandling – har det vært vanskelig å bite i seg fornemmelsen av å lytte til en musikalsk ekvivalent til en glansbildesamling.

Lillebjørns musiserende datter har imidlertid fått et nytt alvor over seg siden sist. Og Nilsens mest fullendte plate i rekken kunne neppe kommet på et bedre tidspunkt: Feiende flotte, albumbeste “Det som reparerer alt” svaier nemlig som gylne høstløv i sensommervinden – mye takket være dens lengtende gitarpassasje og strykerarrangement.

Nok en gang med produsentduo Jens Carelius og Øyvind Røsrud Gundersen (fra henholdsvis Atlanter og Hanne Kolstø) ved sin side, har Siri Nilsen vendt ryggen til ukulelen (finnes det stort mer umodne instrumenter, tross alt?) og formet Skyggebokser etter en langt mer rikere sonisk pallet. Resultatet er en ubestridelig vakker plate, der smaken av det søte får smeltet sammen med salt og bittert.

Siri Nilsen – “Passasjer”

Den eneste ordentlige innvendingen mot Skyggebokser er at Nilsens stemme til stadighet ruver over de andre elementene i miksen. Dermed blir også hennes beste plate så langt likevel hakket mer insisterende enn det sobre lydbildet skulle tilsi. Selv når hun kjemper mot illevarslende messingblåsere på avsluttende “Utenat”, er det ikke noen tvil om hvem som vil vinne kampen.

Albumets åpenbare FM-flørter – “Passasjer” og “Jeg lover” – er for all del fine kutt, men desto mer interessante er “Det som reparerer alt” sine mer ulmende slektninger. Både “Denne gangen” og “Blikk som speiler havet” illustrerer at Siri Nilsen har vokst betraktelig som låtskriver siden Vi som ser i mørket, hennes halvt norskspråklige, halvt engelskspråklige albumdebut fra 2009.

Med Skyggebokser er Nilsen riktignok ikke helt ved veis ende. Den tropiske gitarpopperen “Arbeid” benytter seg av keitete metaforikk i forsøket på å beskrive fleksitiden man gjerne har som musiker – linjen “Jeg dykker ned med blysko på mine bein/for dette er mitt arbeid/morgen til morgen og kveld til kveld” er eksemplarisk – og forteller at 29-åringen ennå ikke er fullstendig ferdig med sin forherligelse av det barndommelige. Denne artistiske overgangsfasen byr imidlertid på flere flotte albumøyeblikk – og gode grunner til å være spent på veien videre.

Kim Klev