Kvelertak - Nattesferd
Terningkast 5

Nekromantisk komedie

Kvelertak runder rocken med et tredjealbum som spruter av like deler glede, brutalitet og overskudd.

Kvelertak-Nattesferd-Digitalfront-1400x1400Bryr du deg om Kvelertak – og det bør du jo – er sjansen stor for at du allerede elsker eller hater «1985», førstesingelen fra Nattesferd.

Men ærlig talt: Om du klarer å aktivt mislike en samtidsdystopi med tekstlinjer som «null- og ettall strømmer i blodet/ me trenger eit år zero», båret fram av trillinggitardrevet triumfrock slik den artet seg i tittelåret, mens pudlene fortsatt hadde tenner, kan det vel tenkes at problemet ligger hos deg.

I min bok er «1985» en av de gledeligste singlene så langt i 2016. Om ikke den er helt representativ for hvordan bandets imøtesette tredjealbum låter, forteller den noe om at glimtet i kollektivets tolv blodskutte øyne er intakt.

Åpningskuttet «Dendrofil for Yggdrasil» – årets herligste låttittel kom tidlig i år – oppsummerer effektivt hvordan Nattesferd er skrudd sammen: Euforisk ekstremmetal á la «Spring fra livet» fra forgjengeren Meir forgreiner seg i melodiøse og raffinerte partier som trekker veksler på de siste, tja, 40 årenes kremrock.

Tittelsporet er en åpenbar singelkandidat (og en uuttalt beskjed til Turboneger om at de ikke bør slurve med vitaminpillene). Hektiske «Bronsegud» er det nærmeste albumet kommer ren punkenergi og –dynamikk, mens avsluttende «Nekrodamus» drives mot avgrunnen av Marvin Nygaards mesterlige bassing. Aller best er dog mektige «Heksebrann», som forsvarer hvert sekund av sin over ni minutter lange spilletid.

«1985»:

VIDEO: Kvelertaks Maciek og Vidar stiller til dyst når det er duell

Lyrisk forlenger Nattesferd sekstettens ikke altfor seriøse dragning mot svunne tiders okkultisme, vold og fornedrelser. Erlend Hjelviks vokal fordrer stadig en titt på tekstheftet (som gledelig nok er lagt ved den fysiske utgivelsen), og det er verdt det – viltre språklige nyvinninger som «kjøtgeir» og «skamkjøt» (ikke spør) kontrasterer fint mørkere passasjer som «ti tusen simultane solar/ som smelte sivilisasjoner/ lysstrålar skrelle hud/ mens me forbanne gud«.

Et lite varsko til slutt: Enkelte vendinger og strukturelle grep oppleves nå så innarbeidede i Kvelertak-universet at de står i fare for slites ut, og det spørs om ikke gruppen vil tjene på enda flere avstikkere á la «1985» i neste runde – gjerne i en helt annen retning. Dette bandet fikser tydeligvis det de måtte prøve seg på.

Marius Asp