Ida Maria - Katla
Terningkast 3

På harrytur

Ida Maria har gitt Katla noen absolutt hørverdige øyeblikk. Neste gang bør hun stole på at hun kan selv.

Det tok ikke mer enn tre år fra Ida Maria gikk seirende ut av Norges lille Zoom-finale til USAs bloggkonge Perez Hilton booka henne til turné – og hun endte med å avlyse det hele etter fire spillejobber på grunn av utmattelse.

Nå har hun fått seg en tydelig tiltrengt pause, og er klar med oppfølgeren til det godt mottatte debutalbumet Fortress Round My Heart (2008). Katla er innspilt i Los Angeles, med produsent- og låtskriverhjelp fra Butch Walker (Avril Lavigne, Pink, Weezer, Katy Perry). Ida Marias bandkollega Stefan Törnby har også bidratt til skrivinga, i likhet med hårrock-spesialisten Desmond Child (vi snakker låtsnekkeri med Bon Jovi, Aerosmith, Kiss og det ene med det andre).

Sistnevnte har riktignok bare hatt fingrene borti førstesingelen «Bad Karma», men CVen hans peker likevel på en tydelig tendens ved dette albumet; en streben etter store riff og skamløse refrenger. Men den slags virkemidler gjør seg gjerne best når man kjører stilen helt ut, og det er ikke tilfellet her. For akkurat som «Bad Karma» balanserer mellom kul og rå White Stripes-bluesrock og enkel allsangrock, roter flertallet av låtene på Katla stadig på grensa mellom fengende, friske partier og et uttrykk som er litt for enkelt, og rett og slett ganske harry.

Bedre blir det ikke av tekstpartier som «I’m gonna wear my cherry red/I’m gonna give you lots of —«, hvor lytteren åpentbart skal tenke grisete, mens Ida Maria mot slutten av låta avslører at neida, her er det snakk om «lots of room in my bed». Herlig frekt? Nei. Harry. Akkurat som cancan-cymbalene i «10 000 Lovers». Og da har vi ikke en gang kommet inn på det norskspråklige «rap»-breaket i samme låt.

Men det er altså noen høydepunkter her. Åpningslåta og den nye singelen «Quite Nice People» er overraskende søt og nynnevennlig med sitt rolige, akustiske komp, mens «My Shoes» er en seig og sår pianocountryballade. Begge deler kler Ida Maria svært godt – i likhet med den skranglete bluesen i bonussporet «Gallery». Går man disse tre låtene etter i sømmene viser det seg at de har én ting felles: De er de eneste som er skrevet av Ida Maria alene.

Det kan virke som Nesnas rockedronning ikke helt har stolt på seg selv med denne plata. Resultatet er en rekke låter som føles som litt sjablongaktige lånte fjær, med enkle melodier og sjangervirkemidler som ikke er tilført noe annet særpreg enn Ida Marias vokal. Da hjelper det ikke at de spriker i litt for mange retninger – fra boogierock, punk og rå blues til The Strokes- og Håkan Hellström-gitarer, søt pop og mariachi-surf (!).

Neste gang er det å håpe at Ida Maria har tatt lærdom av all verdens treåringer, og begynt å si «jeg kan selv».

Rannveig Falkenberg-Arell