De har blitt betegnet som «unge og lovende» siden de vant ZoomUrørt-finalen i 2009, Norma Sass, og etter et fjorår preget av ferdigstillingen av debutalbumet er det endelig tid for å vurdere om løftene har blitt vekslet inn i noe mer håndfast. Kort formulert: Er de blitt et ordentlig bra band siden sist? Svaret er fortsatt bare «tja», men det betyr ikke at Hunting For Treasures er uten distinkte kvaliteter.
Da min kollega Håkon Moslet anmeldte Norma Sass’ Bylarm-konsert for snart to år siden, noterte han seg følgende: «De fleste band har en sanger, men bare et lite mindretall har en vokalist med karisma og glød som gjør dem fortjent til å bli omtalt som frontfigur. Thea Glenton Raknes i Oslo-bandet Norma Sass tilhører definitivt sistnevnte kategori. Hun personifiserer bandets sound og formidler sangene med en innlevelse som er åpenbar for alle som ser bandet. Hun er også en veldig sterk vokalist».
Det er enkelt å si seg enig i denne beskrivelsen, og Raknes’ rolle som bandets sterkeste kort tones knapt ned med Hunting For Treasures. Til sammenligning låter resten av bandet habilt, men uten den spillemessige snerten og ornamenteringsevnen flere av disse driv-baserte låtene ville tjent stort på å bli båret fram av.
«Holy Night», «Fish Tank» og «Bobby» åpner kalaset i balansepunktet mellom elskelige pophooks (som bandet beviselig har et øre for) og et kantete, mer kjølig uttrykk som leder tankene mot det tidlige åttitallet. De utgjør med sammen med «June» og «Japan», begge kjent fra 2009-EPen A Dance Of Victory The Morning After, høydepunktene på albumet.
Den vimsete singelen «Robbery» føles malplassert i dette selskapet, men et større problem er det at bandets låtskriveridentitet ikke alltid oppleves helt ferdig utviklet, og at for mange anonyme melodier har fått slippe gjennom nåløyet.
Men Norma Sass befinner seg – fortsatt, altså – på riktig spor.
Marius Asp
