Swedish House Mafia - Until One
Terningkast 2

Partysvenske go home!

Swedish House Mafia er musikkens svar på en to-for-én Smirnoff Ice-deal på en britisk strandbar på Kypros hvor ingen bryr seg om annet enn dritt.

Swedish House Mafia består av de tre svenske stjerne-DJene Axwell, Steve Angello og Sebastian Ingrosso som de siste åra hver for seg visstnok har fått rykte på seg for å være blant de råeste DJene der ute. Sammen har de kjekke gutta stått bak sommerslageren «One» med Pharell, samt anthemet «Miami 2 Ibiza» for Tinie Tempah. Ikke særlig merkelig, med tanke på bass/synth/trance/fistpump/eurodance-trenden som har prega den mer kommersielle delen av popmusikken den siste tida.

Until One er ikke et album i klassisk forstand. Det er snarere et samlealbum bestående av låter og remixer de tre har gjort hver for seg, i tillegg til de ovennevnte tingene de har gjort sammen. Svenskene har altså gitt fra seg et oppsummeringsalbum, så og si, som består av 18 spor for mye, og dermed er nær umulig å høre gjennom fra start til slutt, med mindre du er eksepsjonelt interessert i Swedish House Mafia, eller eksepsjonelt uinteressert i musikk.

Brorparten av kuttene er remixer av andres låter malt med uendelig bred pensel, totalt uten subtilitet. Coldplays «Clocks», MGMTs «Kids», Daft Punks «One More Time» og en rekke andre låter rævpult av enhver DJ som har spilt på et halvfullt utested i Nord-Europa de siste åtte åra. Alle hamres ut i komprimerte, overtydelige og eksepsjonelt forutsigbare versjoner som i beste fall kan brukes som introer til TV3-serier som kretser rundt ungdom, fyll og syden, og i verste fall får en til å kaste opp i munnen for hver synthkord. Det hele er så uoriginalt at det nesten er originalt. Nesten.

Et hakk fra stryk for «Miami 2 Ibiza» og «One», samt et par spor som forsåvidt tjener formålet gutta åpenbart har fore – å lage skamløs fest. Men la det likevel være sagt: Hvis musikk kan sees som ekvivalent til alkohol, er Until One en to-for-én Smirnoff Ice-deal på en britisk strandbar på Kypros hvor ingen, og da mener jeg ingen, bryr seg om annet enn dritt. Mulig skiva speiler den trenden vi pensa innom i innledninga. Isåfall er det bare å fortsette å grue seg til fremtida.

Andreas Øverland