Madcon - "Got A Little Drunk" (låt)

Pinlig pregløst

Med sitt forglemmelige bidrag til sommeren taper Madcon på å ikke være seg selv.

Madcon

Den årlige kampen for musikkindustriens hellige gral er her. Tittelen ‘årets sommerhit’, altså, soundtracket til årets deiligste sesong.

Filosofien bak ‘sommerhiten’ er ikke altfor komplisert. Ideelt sett må du lage noe som gir den særegne ‘sommerstemningen’; noe du får lyst til å skru opp på fest eller la dundre over bilanlegget. Naturligvis må den være allsangvennlig, og ikke minst må den evne at du får den på hjernen.

Og inn banen kommer Madcon øresusende med «Got A Little Drunk», en låt som forsåvidt kvalifiserer seg. Umiddelbart er den påtvungne sommerstemningen inntakt, mye takket være de mest skjøre triksene i boka som å ta i bruk ett stålfat for melodi og senke farten til tropisk EDM-tempo.

Tilslørt over en overforbrukt instrumental dukker dessuten enkle, lyriske forstoppelser opp som «Got a little drunk last night, and I don’t know what I said to you» og «All the shots I kept on drinking, and it really got me thinking». Relativt enkelt å huske og synge med på? Jada, og det er med nærmest vitenskapelig presisjon fengende nok til å gi deg den lange, kognitive kløen.

Så Madcon har laget en potensiell sommerhit. Grattis. Men her er låtas aller største problem: dette høres ikke ut som Madcon. Dette kunne vært en hvilken som helt tilfeldig pop-pjokk, til og med en som har skrudd sammen noe i Garageband på soverommet.

«Got A Little Drunk» er en fullstendig identitetsløs sang som i svært liten grad ligner på duoens tidligere arbeid. I beste fall er den likbleik sett i sammenheng med «Don’t Worry», «Glow» og The Four Seasons-coveren «Beggin’» i hitreportoaret deres, låter som har personlighet. Klart de har vært et stykke unna hip-hopen tidligere, men her er de ikke seg selv like.

Det eneste som tilsier at dette er en Madcon-låt er Yosef sitt rap-vers, som også er noe av det beste her, fordi du kvikner litt til mens du lytter på denne. Fra ende til annen med de forglemmelige akkordene til det flate droppet og den overproduserte stemmen til Tshawe, er det hele pinlig åpenbart og pregløst – selv for en sommerlåt.

Nicolay Woldsdal