Julie Bergan - Turn On The Lights
Terningkast 2

Pophåndboka

… og hvordan følge den etter punkt og prikke, med Julie Bergan.

I et større intervju med D2 i januar, fortalte Julie Bergan at hun som tenåring mesket seg i CDer, musikkvideoer, og opptak fra sangkonkurranser på rommet sitt. At hun stod foran speilet og øvde seg, i tillegg til å lese seg opp på plateselskap-kjempene i industrien, som Warner, EMI og Universal. Noen år etter hun lastet opp sin første Youtube-cover, i 2012, fikk hun platekontrakt med førstnevnte.

I retrospekt kan dette ses på som grundig research. Det kan høres på samtlige singler fram til nå, og nettopp debutalbumet Turn On The Lights, som om alt er møysommelig framstilt i et laboratorium med alle de essensielle elementene som kreves. Som om hun har fulgt en pensumbok i hvordan å lage denne typen musikk, både produksjons- og lyrikkmessig. Materialet er akkurat som forventet; ordinær, resirkulert pop blottet for innovasjon. Eller enklere sagt: dette har du hørt før.

❤️ Elsker ❤️

Albumåpner «Guilt Trip» er kurrant, men klinger best av utvalget her. Låta har noen fine kontraster og bjeller som pryder låta, og strykerne bak i lydbildet er også hjelpsomme. Partiet før refrenget skiller seg ut her som noe fint. Versene til «Us» trekker også litt opp, og utover det er mye av musikken generelt tolererbar. Ikke minst er jo Bergan en habil sanger, hvor hun viser spenn mellom å synge lyst og forsiktig, samt med mer kraft.

💔 Elsker ikke 💔

Det er heller lite som interesserer eller engasjerer på Bergans ofte overproduserte debutskive. «I’m Good», for eksempel, har et drop som er skjærende og vanvittig irriterende. Absurd nok minner den litt om U2, og er ganske fæl fra start til slutt. “Selfish” og “Karate” er mindre fæle, men er istedet dølle bidrag på denne skiva.

Tittelsporet er også ganske så slitsomt, og plata skviser til og med inn noen dvaske og uoppfinnsomme ballader i samme slengen. Og det eneste tekstene gjør er å tilføre albumet en ekstra cringe-dimensjon.

Jeg henger meg opp i hvordan hun merkelig nok gjør til stemmen sin på «Guilt Trip» og «Us». Jeg stusser også på at nå gamle – og også innpåslitne – «Arigato» har blitt med som fyllstoff på plata, og at en singel som «If You Love Me» også fikk være med. Alt dette, og mer, gjør Turn On The Lights som et helhetlig album uinteressant.

Nicolay Woldsdal