Skravlebøtteballetten

Alle taper på at konserter plapres i hjel. Ikke minst synderne selv, skriver Marius Asp i sin kommentar.

Det burde jo være temmelig innlysende. Investerer du surt ervervede kronasjer i en konsertopplevelse, har du grunn til å forvente en fokusert artist som gjør sitt beste for å formidle sitt kunstneriske uttrykk. Ditt eneste ansvar som publikummer er å vise nok respekt overfor mennesket som står på scenen til at det faktisk lar seg gjennomføre.

Rakettforskning? Ikke akkurat. Dermed er det pussig at det norske konsertpublikummet gang på gang legger elementær folkeskikk igjen hjemme.

– Spis bæsj

Forrige lørdag, under en konsert i Kongsberg, lot Susanne Sundfør seg irritere av den jevne strømmen av kakling i lokalet. Etter hvert ba hun bråkmakerne gå hjem og spise bæsj (en terminologi artisten for øvrig ikke har vært fremmed for å bruke tidligere).

Denne oppfordringen har Sundfør i ettertid høstet både entusiasme og kritikk for. Men hun har selvsagt helt rett. Greier du ikke å holde kjeft i de avgjørende øyeblikkene der musikken krever det, har du ingenting på konsert å gjøre.

By og land sammen i skammen

Det kan være fristende å trekke linjene tilbake til dansen på lokalet og avskrive det hele som et provinsielt fenomen. Kanskje vet de ikke bedre? Jeg har selv sett Susanne Sundfør spille for et høytidsstemt publikum på Parkteatret i Oslo, med like deler hengivenhet og oppmerksomhet rettet mot scenen. Men jeg har også opplevd det stikk motsatte.

Da PJ Harvey ankom Sentrum Scene med sitt skamroste album Let England Shake i oktober i fjor, gjorde et par garvede bransjeveteraner sitt ytterste for å preike den intense stemningen i lokalet i senk.

Og under årets Øyafestival – presumptivt den hendelsen i sommer som samlet flest musikkinteresserte pr. kvadratmeter – gikk skravla såpass knallhardt under Bon Ivers ofte váre konsert at det etter hvert ble umulig å holde ut.

Mer enn bare musikk

Hva er en konsert? Hva ønsker vi å oppnå når vi møter en artist på den nøytrale grunnen et konsertlokale representerer? Og hvem bestemmer spillereglene for dette møtet? Disse spørsmålene er vanskeligere å besvare enn det umiddelbart kanskje kan virke som.

Det er nemlig liten tvil om at en konsert er noe langt mer enn bare musikk. Alkohol hører i mange tilfeller med – det samme gjør venner, flørting og andre verdifulle avsporinger.

Men det er også en kontrakt mellom artist og publikum – en slags uuttalt pakt: Om du lover å følge med på det jeg skal formidle fra scenen, lover jeg å forsøke å gjøre livet ditt bittelitt bedre enn det var før du kom hit. Jeg kan ikke garantere noe, men gi meg en sjanse. Vær så snill.    

Publikum vs. artist

Når en av kommentarfeltets ivrigste forkjempere for retten til å oppføre seg som et fjols skriver at «pratende publikum symboliserer misnøye og mangel på interesse» og argumenterer for at respekt for artisten er for «slavemoral» å regne, sier det noe om at maktbalansen mellom artist og publikum kan ha blitt forskjøvet de siste årene.

Artistene er i langt større grad enn tidligere avhengige av konserter for å overleve – og, i forlengelsen av det, publikums velvilje. Vi er blitt vant til et rikt konserttilbud, med festivaler på hvert lille tettsted og artister som turnerer landet på kryss og tvers året rundt. Vi har blitt blaserte.

Men når vi ikke lenger gidder å støtte artister ved å kjøpe platene de lager, er det både utakknemmelig og frekt å spytte på dem når de bretter ut sangkatalogen sin fra scenekanten.

Ingen vinnere

Selv husker jeg med andakt da det notorisk saktegående bandet Low spilte på SoWhat i 2001. Stemningen var sakral, men elektrisk – en veldig tomhet som truet med å sluke oss heldige frammøtte. Et eneste host ville vært nok til å dra oss ut av opplevelsen. En av mine daværende kolleger, Camilla, hvisket meg i øret etter en snau halvtime:

– Jeg stikker nå. Jeg orker ikke holde kjeft lenger!

Så elegant kan det altså gjøres.

Om du mot formodning skulle bli værende på en konsert du ikke interesserer deg for, kan det være lurt å huske at tre parter vil komme tapende ut av det: Artisten, de i publikum som ønsker valuta for pengene sine og – ikke minst – deg selv, der du funkler i all din idiotiske prakt.

Marius Asp