Linnea Dale - Nokia-teltet Annex, by:Larm
Terningkast 5

Solskinnsbarn ut av skyggen

Linnea Dale tar endelig steget ut fra andres skygger når hun debuterer som soloartist.

Jeg innrømmer at jeg har vært skeptisk til soloartisten Linnea Dale. Skepsisen skyldes imidlertid ikke hovedsaklig fortiden som “Idol-Linnea” eller hennes hemmede tilstedeværelse i Donkeyboy som en slags X-faktor. Det kyniske Donkeyboy-apparatet gav henne tross alt lite til nærmest ingenting oppmerksomhet for å ha vært den medhjelperen som faktisk hadde evne til å synge rent på refrengene til 2009-schlägerne “Ambition” og “Sometimes”.

Skepsisen skyldtes først og fremst at Øystein Greni tok Dale under sine armer og brakte henne til L.A. Man kan nemlig få inntrykk at det ikke er så viktig for henne hva slags musikk hun driver med, så lenge hun får drive med musikk. Children of the Sun EP, den første smakebiten fra det kommende debutalbumet, fremstår til å ha blitt svøpt av Grenis, ikke hennes egne, referanserammer for solskinnsfylt og organisk popmusikk. Resultatet er en pakke som føles mer kalkulert enn personlig.

Det er imidlertid et ganske annet inntrykk Linnea Dale gir fra seg plassert innerst i den intime lavo-scenen by:Larm-arrangørene i år har reist på Youngstorget. Det virker umiddelbart som dette faktisk er musikk hun selv kan påstå å stå bak. Én ting er at hun hennes sjelfylte vokal endelig får stige ut av skyggen for å skinne for seg selv, en annen er at hun klarer å holde tempoet med flinkisfølget hennes, bestående av Bigbang-bassist Nicolas Eilertsen og Marius Simonsen, Montées suverene trommemaestro.

Ikke bare løftes litt pregløse “Children of the Sun” og “Home” i det friere konsertformatet, men flere smakebiter fra kommende Lemoyne Street åpenbarer seg, blant annet en lystig bass- og tangentdrevet liten perle, samt andre kutt farget av klimaks, jazzlefling og antydende psykedeliaflørting.

Tross den overraskende opplevelsen av en Linnea Dale langt mer lovende enn forventet, melder det seg en frykt for at dette kun gjelder konsertformatet. Så fort man vender hjem og gir Children of the Sun EP en velfortjent andre sjanse melder det samme sløret av pregløshet seg. Det er riktignok lov å håpe – og jeg håper – at Øystein Grenis tilsynelatende klamme og dominerende produsenthender ikke har feid bort alt det som åpenbart finnes av Linnea Dales personlighet og sjarme.

Kim Klev