Kråkesølv: Trådnøsting
[Diger Distribusjon / Musikkoperatørene]
Norskspråklig rock er pokker meg bra igjen!
La oss snakke litt om forventninger til norske debutanter. Eller, rettere sagt, la oss snakke litt om i hvilken grad journalister og plateselskaper har en tendens til å ljuge en hel masse om hvor høye forventningene er. Rutinemessig presenteres debutskiver som «etterlengtede» i presseskriv, lanseringsintervjuer og anmeldelser. Som oftest uten et fnugg av sannhet ved seg, i alle fall dersom det tas hensyn til en større del av befolkningen enn bandets venner og hardbarka fans. Det finnes knapt en musikkentusiast, langt mindre en musikkjournalist, som går rundt og forventer at norske platedebutanter skal være bra. «Spennende» ja, «lovende» ja, men bra? Særlig.
Men «Trådnøsting», debutskiva til Bodøkvartetten Kråkesølv, er skikkelig uventet bra. Det er snakk om et band som for kun ett år siden var spennende og lovende da de la ut, til gratis nedlastning, en demo som sjarmerte Morgenbladets anmelder så mye at han tvang omtale av den igjennom de redaksjonelle retningslinjene ved å bruke den som et langt eksempel på god stemning i sin anmeldelse av «Chinese Democracy», av alle ting, og dermed vant han retten til å uten å skamme seg kunne si at han lenga har gleda seg til denne skiva. De fleste av oss andre har kun gleda oss siden vi hørte faktiske utdrag fra den for et par uker sida, da ihvertfall jeg plutselig følte meg dum for at jeg ikke hadde hørt hvor bra Kråkesølv var før de var det.
Nok meta: «Trådnøsting» er, i likhet med en fornøyelig stor andel norske debuter fra det siste året, en kort og konsis skive, på ti gitardrevne indielåter (av vandre og nynne-varianten, ikke dansevarianten) uten fyll, og med et overraskende melodimessig spenn under den litt skitne, mollstemte overflaten. I et øyeblikk hører på Death Cab For Cutie, det neste noe så skjeldent som et musikalsk beskjedent progband, og noen ganger Kent fra den tida da smerten deres var ujålete. Som musikere finnes det ikke et svakt ledd i blant dem, uten at noen av dem ingen gjør seg til. There’s no «I» in «band».
Også var det disse unike tekstene da, sunget i ublyg Bodødialekt og så stappfull av ordspill at de kunne vært hengt opp på T-banen i Oslo som en del av «Dikt Underveis»-kampanjen («Koffor ta sånn på vei når æ uansett ende opp i grøfta?») og så fulle av rim at de kunne vært raptekster («Ja du sie æ fraskriv mæ ansvar, men nu ligg æ her langflat, mens samtalan avtar, og tankan de rænn ut i aska fra basslag som sakka.»). Den sistnevnte formen for maskingevær-rim virker illevarslende tidlig i skiva, da det kan høres ut som om den halvhektiske oppramsende synginga slike tekster medfører kan komme til å vokalen litt vel ensformig, men det går tidsnok over til å ikke skade overhodet. Tvert imot så virker øyeblikkene som først kommer etterhvert, når vokalisten viser at han faktisk kan synge ting som ikke du kan, desto mer som en demonstrasjon av at Kråkesølv har vett nok til å ikke bruke alle ressurser de har i hver eneste låt.
Så ja. Norskspråklig rock er pokker meg bra igjen. Ikke spennende og lovende. Bra. En kan bli begeistra av mindre.
Peter Vollset
