Editors - In This Light And On This Evening
Terningkast 3

Spiller på svakhetene

Editors: In This Light And On This Evening [Kitchenware / VME]      Editors kaster bort en god gitarist, uten å vinne noen nye fans.  Uansett hvor leie Editors er av å høre det, har det siden debuten i 2005 vært omtrent umulig å snakke (eller skrive) om dem uten å på en eller annen […]

Editors: In This Light And On This Evening

[Kitchenware / VME]

 

terning3

 

editorsnewpic2009

 Editors kaster bort en god gitarist, uten å vinne noen nye fans.

 Uansett hvor leie Editors er av å høre det, har det siden debuten i 2005 vært omtrent umulig å snakke (eller skrive) om dem uten å på en eller annen måte sammenligne dem med Interpol. Inntil nå, vel å merke. Editors har solgt gitarene sine og kjøpt synther, så nå kan folk sammenligne dem med Joy Division istedenfor.

 

Sistnevnte sammenligning er selvsagt mye mindre problematisk. Litt fordi Interpol er et samtidig og aktivt band mens Joy Division er et gammelt og ekstremt nedlagt band. Men i størst grad fordi man virkelig må høres ut som Interpol for at folk ikke skal sammenligne en med Joy Division istedet, mens man for å bli sammenlignet med Joy Division bare trenger en barytonvokalist og en usleivete bass. Bare spør Interpol.

 

Apropos barytonvokalist så er det omtrent det eneste området hvor Editors ikke har gjennomgått hamskifte på In This Light And On This Evening. Vokalist Tom Smith varierer riktignok litt med en overraskende falsett her og der, men tilbringer fortsatt brorparten av skiva messende med rak rygg og brystet ut med en pathos som gjennomsyrer enhver tekstlinje litt for mye til å være troverdig. Smith høres like lidenskapelig ut når han bryter i indignasjon («They took what once was ours!») som når han tilsynelatende prater nonsens («It kicks like a sleep twitch!
My papillon, feel love when it’s shown.»).

 

Smiths vokal danner bakteppet for en åttiitallsinspirert synthkavalkade av majestetiske ambisjoner. Etter det glimrende tittelsporet, som i det siste halvannet minuttet eksploderer i et instrumentalparti som glatt overgår alt bandet tidligere har prestert, får vi en låt etter den andre med stadionpop. Noen inspirerte øyeblikk til tross heller det hele desverre mer mot «Perfect Symmetry» av Keane enn mot «Violator» av Depeche Mode, for å si det sånn, og ved gjentatte spillinger høres det mer og mer at Editors prøver veldig å gjøre noe de ikke er flinke til, nemlig å få folk til å danse. De kaster kanskje ikke bort en spesiellt bra låtskriver, men de kaster faktisk bort en temmelig god gitarist. Unntatt på første låt, som sagt. Den er skittøff. Og full av gitar.

Peter Vollset