The Black Kids, Amfiscenen
Da gladmelankolikerne i The Black Kids slo gjennom i fjor høst, var det en symbiose mellom kredible musikkblogger og ditto musikkfestivaler som løftet bandet fram.
Mer mainstream musikkmedia kasta seg på hypen, og jaggu tok det ikke langt tid før en drøss musikkbloggere kritiserte bloggsfæren for å løfte fram band for tidlig. Merkelig meta-retorikk tilside: Faktum var uansett at The Black Kids bare hadde lagt ut fire tvilsomt produserte låter for nedlasting før de ble løftet opp på relativt store scener.
Stor fallhøyde altså, i alle fall for oss som hører bandet for første gang. To låter ut i settet konstaterer vi at blogg-skeptikerne tok feil: Til tross for en noe datert kunstskole- slash soveromsband-look er Black Kids rutinerte nok til å levere et troverdig sett på en relativt stor scene. Undergrunnshits som ”I’m not gonna teach your boyfriend how to dance with you” og ”Listen to your body tonight” får en god dose armer i været, munner til å plystre, og publikum på tå. Amfiet gynger med.
Likevel oppstår godstemninga bandet rir konserten i land på, først og fremst fordi man får en enorm sympati for et band som skriver snurrige tekster om livet og kjærligheten, som er proft keitete, og som ikke minst har levert tre-fire flotte poplåter til livets lydspor.
Utover det leverer ikke Black Kids mer enn hint til magien man ønsker seg, eller krever, når sjangeren tross alt er reinspikka pop. Jeg tar meg i at jeg ikke på ett eneste tidspunkt føler at bandet – og da spesielt frontmann Reggie Youngblood – griper tak i meg, og overfører energien, eksentrisiteten og inderligheten i musikken, og får meg til å føle at dette er en kveld jeg vil huske.
Men for all del. Et særs hyggelig møte!
