Kakkmaddafakka - KMF
Terningkast 4

Sympatiske maddafakkas

Vårformatert godlyd som vaker mellom det inspirerte og det intetsigende.

21489Med sitt fascinerende elendige (eller fantastisk morsomme, alt etter hvor du befinner deg i livet) bandnavn har Kakkmaddafakka blitt et norsk navn å regne med utenfor landegrensene, ikke minst i Tyskland. To VG-journalister som ikke hadde fått med seg dette ble ydmyket på fornøyelig vis under en av bandets konserter, som helt åpenbart er sekstettens optimale element.

Det har imidlertid vært vanskelig å skjønne den helt store appellen. Særlig i begynnelsen var uttrykket folkehøgskole-tettpakket og kaotisk; her skulle musikalske muskler flekses og sjangerbegrensninger ignoreres.

Bandets gjøglete tendenser har blitt lagt fullstendig til side på bandets tredje studioalbum, KMF (som for øvrig – dessverre – ikke har noe stilistisk tilknytning til acid house-duoen ved nesten samme navn).

Kjernemedlemmene og brødrene Pål og Axel Vindenes har denne gangen satt seg i produsentstolen sammen med Robert Jønnum, og resultatet er sval, tilbakelent og vindskeiv indiepop som dunster av både Bergen (Young Dreams), Berlin (The Whitest Boy Alive) og Stockholm (Peter, Bjorn & John).

Særlig “May God”, “Young You” og “30 Days” er herlige melodier, med nok innebygd nerve til å bære det tidvis svært blåøyde soundet disse 40 minuttene er svøpt i. Reggaeflørten “No Cure” fungerer mot alle odds, og “Galapagos” burde kunne trøste alle som har savnet en viss Nilsen og gjengen hans de siste årene.

Litt over halvveis begynner låtmaterialet å slå sprekker, dog uten direkte gyselige resultater. Men både “Language” og “Superwoman” humper tilforlatelig av gårde uten å gjøre spesielt inntrykk, mens diskopastisjen “Lilac” aldri utvikler seg til noe mer enn det. Det er likevel enkelt å tenke seg langt mer sjuskete norske popambassadører ute i verden enn dette.

Marius Asp