Ulver - Wars of the Roses
Terningkast 4

Ulver i ulveklær

Sin vane tro fortsetter Ulver å forvirre, frustrere og fascinere.

De kalles ofte Norges mest uforutsigbare band; Ulver har sitt utspring i black metal-sjangeren, hvor de lagde sine mest kjente og innflytelsesrike plater, men har i løpet av de siste tolv årene beveget seg inn i stadig nye territorier, og hardnakket nektet å la seg plassere og kategorisere.

Deres åttende album har på forhånd blitt omtalt som deres mest tilgjengelige, men selv om det er flere melodiøse anslag her som kan minne om dem man finner i pop-musikken, kan det fort oppfattes villedende om man bruker begrepet om et knepent knippe låter som avsluttes med en fjorten minutter lang diktopplesning akkompagnert av til dels abstrakte lydmalerier. «Stone Angels» bygges forsåvidt opp mot et tilfredstillende apokalyptisk og forløsende klimaks, men rekker å være både langtekkelig og enerverende innen den tid.

Ulvers kompromissløshet er dog først og fremst en styrke, og til tross for at det tidvis kan være frustrende og eksentrisk, er det vanskelig å ikke la seg fascinere av Wars of the Roses kompleksitet, idémangfold og sofistikasjon. Noe av overraskelsesmomentet er kanskje borte, men bandet kompenserer med en modenhet, musikalitet og eventyrlyst som gjør det interessant å følge dem nesten uansett hvor de velger å ta deg med.

Med stor evokativ kraft leder Ulver oss inn i et kjølig nattlandskap hvor neonlysene flimrer og tunge rytmer strømmer ut fra vinduene, men hvor bandet søker seg mot ensomheten og stadig tar uventede avstikkere inn i folketomme, mørklagte gater og ut mot øde, vindblåste sletter. De progressive tendensene er sterkere enn tidligere og gir assosiasjoner til Pink Floyd og King Crimson på det seige og mektige høydepunktet «Providence», mens det avsluttende elektroniske infernoet på «September IV» nesten like gjerne kunne ha vært signert DJ Shadow, og «Norwegian Gothic» sender tankene hen til den forstyrrede avantgardismen som Scott Walker har leflet med de siste tyve årene.

Wars of the Roses er selvfølgelig langt mer enn summen av sine influenser, og gir utvilsomt best utbytte om det høres som en helhetlig lydinstallasjon med hodetelefoner i et mørkt rom. Sin vane tro fortsetter Ulver å forvirre, frustrere og fascinere, og selv om jeg ikke klarer å gi noen uforbeholden anbefaling av denne plata, regner jeg med at akkurat det er helt i tråd med bandets intensjoner og ambisjoner.

Glenn Olsen