Warpaint - Kanonscenen, Pstereo 2014
Terningkast 4

Varm krigføring

California-kvartetten Warpaint føler seg nok litt malplasserte i den skandinaviske kulda. De kommer seg imidlertid pent gjennom slaget.

Man skulle kanskje ikke tro det, men i rekken av mer eller mindre bisarre sjangerbåser, finnes også “Night bus”. Et miksteipvennlig begrep for låter som – riktig! – ville fungert godt i hodetelefonene mens man tar nattens siste buss hjemover. Det kan være alt fra subtil dubstep til Kid A, men her noen nøkkelord: Tilslørte melodier, tremologitarer og duvende bassganger.

Man kan egentlig huke av alle tre med LA-kvartetten Warpaint, som med sine to plater har vist at de kan lage et pent lydspor for mørketiden, uten å nødvendigvis ha skrevet et hav av låter som fester seg på pannebrasken. Mest minneverdig er nok fortsatt “Undertow”, som dukker opp et drøyt kvarter uti deres sett i den påbegynte høstkulda som henger over Trondheim Rockist City.

“We love to be here. But you guys need to dance some more. You really do. Let it go,” konstaterer en høflig Theresa Wayman, den ene av bandets to vokalister, hvorpå hennes makker Emily Kokal nynner med på hooket til “Let It Go” fra Frozen-soundtracket. Si hva du vil, men Warpaint forsøker så godt det er å blåse litt lys og varme i publikums resignerte skrotter.

Warpaint på Pstereo 2014. Foto: Per Ole Hagen, NRK.
Warpaint på Pstereo 2014. Foto: Per Ole Hagen, NRK.

Herfra går det imidlertid bedre med både amerikanerne og nordmenn. Påfølgende “Love Is to Die” inviterer til vennlig gynging, mens “Disco//very” er – som tittelen greit antyder – er bandets klart mest dansbare enkeltøyeblikk – også i konsertsammenheng. Da konserten avrundes er det til nærmest den samme duvende bassgangen og dertilhørende trommerytmer.

Med andre ord: Introvert musikk det enkelt lar seg halvdanse til. Riktignok er det også omtrent det eneste kruttet Warpaint er i besittelse av – neste gang de eventuelt gjester vårt frosne berg takker jeg ikke nei til et mer dynamiske låtarsenal.

Kim Klev