Manusforfatter, skuespiller, regissør, produsent og komiker Mindy Kaling, er ei morsom og flink dame. Fra «The Office» til «The Mindy Project» og «The Morning Show» – det er som regel verdt å følge med når hun er involvert.
Sammen med Lang Fisher («The Mindy Project», «The Onion News Network») har Kaling nå laga en serie inspirert av sin egen barndom.
«Never Have I Ever» er en underholdende og varm serie om identitet, sex og vennskap. En tenåringskomedie i halvtimesformatet du lett sluker på en ettermiddag.
Anmeldelse: «Selah og Sparene» – En sprek og alternativ skolefilm.
Traumatisk skolestart
Nykommeren Maitreyi Ramakrishnan spiller Devi, en skoleflink femtenåring med indiske foreldre, en guttegal tilnærming til tilværelsen og et ørlite sinnemestringsproblem.
Det første året på high school var traumatisk for Devi, en real «møkkakavalkade». Faren hennes døde brått og Devi havnet i rullestol fordi hun bokstavelig talt ble paralysert av sjokk.
Nå er hun på beina igjen og er fast bestemt på at high schools andre år skal bli bedre, kulere og ikke minst «hottere».
Hun ber til gudene om å bli populær, penere, at armene hennes ikke skal se ut som «the floor of a frickin’ barber shop», og at hun omsider skal få seg en kjæreste.
Men vil Devi klare å få tidenes beste år på high school når hun åpenbart ikke har bearbeidet sorgen etter farens død?
Nytt talent
Maitreyi Ramakrishnan ble plukket ut av 15.000 jenter som søkte på rollen som Devi, og det er lett å forstå hvorfor hun fikk hovedrollen.
Ramakrishnan har både glimt i øyet når hun leverer vittige frekkheter, god komisk timing i sitt fysiske spill, men også evnen til å virke troverdig i seriens mer emosjonelle scener.
Hun er som en skarpere og mer rappkjefta versjon av Lindsay Lohans rollefigur i «Mean Girls», en sammenligning som for øvrig også passer seriens tone og vri på high school-universet.
I likhet med «Mean Girls» (og alle high school-filmer/serier med respekt for seg selv) har også «Never Have I Ever» en fortellerstemme.
Komisk nok gestaltes denne rollen av den gamle tennisspilleren John McEnroe, som ikke bare var kjent for sine tennisferdigheter, men for å være en temperamentsfull og konfronterende type på banen. I begynnelsen virker dette som et litt merkelig grep, men det er morsomt og henger på greip etter hvert.
Sjarmerende klisjeer
Devis tenåringsliv er krydret med personligheter som utgjør et stort sett sjarmerende birollegalleri.
De er riktignok klisjeer hele gjengen, fra den populære, men ikke så skoleflinke kjekkasen Paxton (Darren Barnet), til Devis to bestevenninner, den dramatiske og fargerike teaterspiren Eleanor (Ramona Young) og det sosial utfordra ingeniørtalentet Fabiola (Lee Rodriguez).
Jeg føler jeg har møtt alle rollefigurene et titalls ganger tidligere, samtidig som jeg likevel ikke kjenner de godt nok til å bry meg så veldig mye om dem. Alle har selvfølgelig hvert sitt problem å stri med, men serien har det for travelt til å utforske dem skikkelig.
En av de mer interessante birollene er Devis mor, som synes det er spesielt vanskelig å oppdra datteren i USA etter at mannen gikk bort. Moren spilles strålende av Poorna Jagannathan («The Night Of», «Defending Jacob»), som gir oss både noen av de artigste og såreste øyeblikkene i serien.
Devis erkefiende Ben, spilt av Jaren Lewison, er også morsom å følge. Han er den rike og arrogante, men egentlig usikre flinkisen som konkurrerer med Devi om å være best i alle fagene på skolen. Lewison og Ramakrishnan har god kjemi og en ertende tone som sitter.
Anmeldelse: «Til Jacobs forsvar» – Stilsikkert fra Morten Tyldum
Lettbeint og trivelig
I sin første sesong tar «Never Have I Ever» opp både tenåringsangst, seksuell identitet, sorg og frykten for å ikke passe inn, men serien holder seg for det meste på overflaten av problematikken.
Devis tap av faren brukes kun som en rammefortelling for alt high school-dramaet, og når noe blir trist eller vanskelig hentes vi raskt opp av en morsom kommentar fra en av rollefigurene, eller en komisk betraktning fra McEnroe.
Det er gøy, men går på bekostning av seriens emosjonelle slagkraft. Ved å tørre å trå litt dypere ned i materien hadde serien fått mer substans.
Likevel – «Never Have I Ever» er en deilig bris av «feel good», og det er jo akkurat det vi trenger nå.
Jeg slukte alle de ti halvtimeslange episodene i ett smekk, og kunne godt ha fulgt Devi og vennene hennes videre da rulleteksten på siste episode gikk over TV-ruta.
