Orket ikke leiemarkedet: flyttet ut i skogen

– Det var en frykt jeg ønsket å utfordre og en komfortsone jeg måtte utvide, forteller «mannecoach» André etter å ha bodd tre måneder under åpen himmel.

Over hele landet flytter de fleste hjemmefra før de har fylt 20. Blant studenter er det kun én av ti som bor hjemme med foreldre, ifølge tall fra SSB.

Uansett er regla ganske lik for nordmenn som flytter ut: De slår seg typisk ned i en hybel eller i kollektiv med andre studenter.

Men noen få blir lei av dette og velger noe helt annet – som en båt i Tananger, et alternativt bofellesskap i Bergen med folk som er 40 år eldre enn dem, eller en skog i Asker.

? Herman
? Tananger
? Båt

– Å sove på seilbåt er det beste jeg vet, forteller Herman Henningsen (28).

Men det hadde han ingen garanti for at han kom til å like. Herman hadde så vidt satt beina sine på en seilbåt før han kjøpte sin egen forrige sommer.

Båten måtte hentes i Haugesund og seiles ned til Tananger, som ligger i Sola kommune, langs kysten i Rogaland. På dette tidspunktet hadde Herman heller aldri seilt tidligere.

Prosjektet beskriver han som litt rampete.

– Jeg ville lære meg å seile og tenkte: «da må jeg begynne med båten».

Med litt hjelp fra en seilerfaren kompis gikk det i havn. De unngikk krasj med en betongbrygge med liten margin, og kom helskinnet frem.

Nå er båten hjemmet til Herman mens han tar en master i samfunnssikkerhet på Universitetet i Stavanger. Sammen med hunden sin, Cairo, har han bodd fast i Tananger havn i snart et år.

– Valget falt på seilbåt fordi det ble for dyrt å leie leilighet.

Herman følte seg ferdig med kollektivlivet: tiden var moden for å bo alene. Å bo i båten koster ham rundt 2500 kroner i måneden, inkludert strøm.

Her har han alt han trenger. Kjøkken, sofakrok, bad, sovekrok, oppbevaring og utesitteplass. I havna finnes dusj, strøm og parkeringsplass. Der har Herman også en bil parkert, for å komme seg rundt: på skolen, jobb, til butikken og ikke minst, for å surfe.

På spørsmål om det er noe han savner fra livet på land, er større seng det eneste han kan komme på.

– Jeg trives veldig godt her. Det gjør Cairo også, forteller Herman.

I havna er det fem andre båter folk bruker som hjem. I den ene bor et par, mens andre av bryggens beboere er pendlere. Resten er gjester. I 1865 var gjestetallene i havna noe høyere: 4000 fiskere var samlet i havnen på grunn av uvær. Og tilfeldighetene skal ha det til at vinden også har satt i dagen da P3.no er på besøk.

Det gynger skikkelig.

– Jeg tror dette er de største bølgene jeg har opplevd mens jeg har bodd her, sier han.

Hvis det blåser mye om nettene kan det være irriterende støy. Men vanligvis er det stille og rolig.

Huset du kan ta med hvor som helst

Båtlivet gir frihet. I helgene kan Herman seile dit han vil. Er det konsert et annet sted, er det bare å ta med båten sin og dra. Det er greit å kunne ankre opp hvor som helst, synes han. Turene kan gjerne være uten bestemt endemål på forhånd.

Slik har han gått fra å ikke være båtvant, til å lære seg å seile.

– I starten var det skummelt, erkjenner Herman.

Det ryker jo en del penger om du krasjer. Men med YouTube-videoer, og prøving og feiling, har læringskurven blitt bratt. Og det har gått bra, forteller han.

Båten har blitt et gjør-det-selv prosjekt. Når du kjøper en båt fra 1979 blir det litt vedlikehold, men for Herman er det meste meditativt arbeid. Å pusse treoverflater er et godt avbrekk fra masterjobbing, synes han.

– Jeg har blitt maritim av å flytte hit.

Når P3.no møter Herman i begynnelsen av april, ligger det en dobbeltsidig A4-liste på bordet i sofakroken. Den inneholder oversikt over alt som må ordnes og vedlikeholdes på båten innen sommeren. Da går turen til Lofoten med venner.

Første prioritert for Herman er å ta et seilingssikkerhetskurs, siden han skal ha ansvar for noen andre enn seg selv. Turen vil ta rundt to måneder. Listen er skrevet i en notatblokk – slik at det er rom til å vokse.

? Malin
? Bergen
? Bofellesskap

I Bergen handler det også om å vokse, men sammen, og på tvers av aldre. Malin Hannesdatter Sunde (24) skal spise middag med ti andre dagen P3.no møter henne, men i leiligheten hennes er de kun fire som bor.

I det gamle Cort Piil-smauet i Bergen står en bygård i tre, med hage, kjeller, loft, takterrasse og syv ulike leiligheter.

Alle leilighetene deler på hagen, terrassen, et glassbygg, gangene, verkstedet i kjelleren og vaskekjelleren – ingen uvanlig sameiestrategi. Likevel bor Malin sammen med et arkitektpar i 60-årene, som på 80-tallet bygget opp fellesskapet leilighetskomplekset er blitt.

De var 9 venner som kjøpte en hel bygård, og dermed var det plutselig et fellesskap med foreldre som kunne passe på hverandres barn.

Nesten 40 år senere føler ikke Malin seg som barnet, eller «shitkidden» som hun sier, i hjemmet (heldigvis), og å bo på tvers av aldersgrupper har gitt henne mer enn hun selv hadde trodd da hun flyttet inn i høst.

– Det er fint å ha en relasjon til noen andre voksne som er eldre enn deg som ikke er i familie også – det tror jeg egentlig ikke skjer så ofte. 

Gjenbruk, verdensfred, karma, raushet og deling er noe av det som går igjen – både blant pynten i huset og i den idealistiske tankegangen bak bofellesskapet.

I hagen står en gammel stall, faktisk Bergens sentrums eneste gjenværende stall, hvor man kan ha fest, eller kose seg i en liten sauna.

Tørrskodd til naboen

Mellom hver leilighet snor det seg vindeltrapper av gjenbruksmateriale, og i midten er det satt opp et glasstak som gjør at man kommer seg tørrskodd inn til naboen. I hagen er det både urter og epler om sommeren.

Tidligere bodde Malin i et kollektiv som var preget av nattelivet, søppel og pisslukt – det er kult at et sted som Cort Piil-smauet, med sin lille oase, finnes midt i byen, synes hun.

Malin betaler 5500 kroner i leie, i tillegg til 1000 kroner for fellesutgifter og strøm Og selv om hun bor med de hun leier av, har hun ikke følt på noen skjevhet i makta. Tvert imot, de litt eldre har ofte gode råd i møte med et kjærlighetsbrudd eller en besteforelders død, for eksempel.

Malin har bodd her siden august 2022 etter at hun fant boligannonsen på hybel.no. Den toårige masteren hun tar ved UiB fullfører hun denne sommeren, og planen videre er derfor usikker – men hun kunne godt tenke seg å bli boende. Som regel ønsker de andre i huset at man blir boende minst ett år, for å skape et fredfullt og forutsigbart miljø.

Raushet og vasking

Det blir også tatt hensyn til hvem som bor i kollektivet sammen med Malin, og de to arkitektene bak fellesskapet – de har jo hverandre, så det er viktig at Malin også har noen.

Alle vasker når de skal, og søpla blir kastet før det bugner over. Mange av dem som har bodd der lengst har kanskje bodd med nærmere 100 forskjellige typer – da lærer man seg å leve sammen i ro og mak.

– Man har kanskje glemt det litt, men hvis man er rause med hverandre så går det jo helt fint, tror 24-åringen, som forteller at ideen bunner i en tanke om at man må dele på plassen man har.

Derfor er det duket til middag med alle som bor i bygården, fra bestefar, til student, til barnebarn.

? André
? Asker
? Tarp

Sju timer østover bor André Beck Fagerheim (33), i motsetning til Malin, helt alene – riktignok under åpen himmel. Han ble rett og slett så lei leiemarkedet at han flyttet ut i skogen, i Asker-området.

Her sover han på en selvsnekret liten platting, under en tarp. Den første måneden, i mars i år, sov han under åpen himmel på bar bakke eller i telt, alt ettersom solen tittet fram eller snøen lavet ned.

Bergenseren flyttet seg fra Midt-Norge til Oslo-Viken etter endt utdanning som sivilingeniør, og finner roen i det grønnkledde holtet, med utsikt til storbyen.

Han vil være en del av naturen, og i kontakt med elementene. Jobben hans som analytiker og rådgiver innenfor sirkulærøkonomi gir ikke så mange naturopplevelser.

Derfor ble det ekstra viktig for han å være blant naturelementer etter at han flyttet fra umiddelbarheten i Trondheim. Det var en overgang å komme til østlandet og mer urbane strøk, så å bo ute ble et godt substitutt for rammene som jobben gir, forteller han.

Han har flyttet litt rundt på seg, og er klar over at man skal skåne naturen og ikke campe for lenge på samme sted. Samtidig synes han det handler om hvor man velger å ferdes, og legger seg.

Mulighetens mannecoach

I tillegg til kontorjobben i Asker, har André en «sidehustle» på si: han er «mannecoach», eller, han driver med holistisk lifecoaching, spesifikt rettet mot menn. Altså hjelper han blant annet andre med å finne en empati for seg selv, og utvikle seg til sitt fulle potensial, hevder han.

Å bo ute i skogen er en del av å utfordre seg selv på å gjøre noe som er ukomfortabelt, og det bygger karakter, tenker André.

Men selv om naturkontakten er positiv for André, skulle han ønske han hadde muligheten for et kreativt rom. Han savner å kunne ta frem PC-en, tegne eller lage noe.

– Å ikke ha muligheten til den spontaniteten når det oppstår er minuset.

På sikt vil han kanskje bygge seg et lite hus, eller hytte, av naturmateriale. Men akkurat nå trives han med å legge seg under furuen, selv om det tidvis er et ork å ta toget fra sentrum og så gå femten minutter inn til sitt lille (g) hjemmested.

MER SOM DETTE: