Bylarm er over. Takk og pris. Her er en oppsummering av lørdagens opp- og nedturer, med Lars Vaulars maktdemonstrasjon på Youngstorget som et klart høydepunkt.
Siste dag av Bylarm står i hiphopens tegn for min del, med Jesse Jones og A-Laget som eneste oppleste og vedtatte må se-konserter. Men dagen begynner i Bylarm-teltet, der Mari Persen spiller sin uspektakulære pop for et uoppmerksomt publikum.
Jeg treffer venner som mener at turen må gå videre til Pow Pow på Villa og beskriver musikken deres som «instrumentaldisco møter Tortoise». Jeg synes det låter det låter som en temmelig flat og uinteressant Moroder-øvelse; pent, men ikke noe som vil huskes etter endt konsert.
Vi får med oss Jabaman på Tilt, men indre uro i gruppen vår (noen hater naturligvis reggae) gjør at vi splitter opp. Neste? Jesse!
Stipend til Olava
Årets Statoil-stipend på 800.000 gikk altså til Ingrid Olava, og diskusjonen går i etterkant: Er det fortjent? Eller viktigere: Har musikken hennes særpreget til å bli stor utenfor landegrensene? Dette er ikke helt enkelt å svare på, men det hevdes at hun har blitt gjenstand for interesse fra engelsk musikkbransje allerede før utdelingen, og dermed er det enkelt å stille seg i køen av gratulanter og ønske henne lykke til.
Oslo vs. Bergen
En av rapperne det har knyttet seg størst forventninger til den siste tiden er Jesse Jones, ett av få kontroversielle norske hiphop-navn nå om dagen. En talentfull fyr, utvilsomt, men han bør tenke på å bygge opp et større ego i livesammenheng. Fra den andre siden av fjellene har A-Laget tatt turen, og det låter jovialt og fett, men uten pop-genet som har gjort et av deres bysbarn til en vaskeekte popstjerne (mer om ham straks).
Turen går videre til Internasjonalen, der Lydverkets DJ-team brenner av den ene godlåten etter den andre. Vi prøver å finne svakheter og mangler ved årets Bylarm, men konsensusen er nærmest kvalmende: Dette har rett og slett blitt et svært bra arrangement, med en artistmiks og et tempo som gjør den like viktig for den gjengse sultne musikkentusiast som mer velfødde bransjeulver. Ikke verst. Og moroa er ikke over.
Seint høydepunkt
Lars Vaular overbeviste meg ikke på Hove i fjor, men store ting har skjedd siden da, ikke minst den idiotisk fengende (og tungt twypede) singelen «Rett opp og ned», som har blåst momentum og driv inn i bergenserens karriere. Regien er strammere og Lars låter bedre, helt enkelt, noe et ellevilt publikum vet å sette pris på. Stemningen er nesten ikke til å tro, og en bedre avslutning på denne musikkfesten er vanskelig å forestille seg:
Folkets dom over #bylarm-lørdagen:
«hvor var du da @LarsVaular ødela #bylarm?»
«Oslofyr på The rumour said fire(DK) i går: «Danskene lager mye bra musikk, men de kan faen ikke prate» #bylarm«
«Det eneste spørsmålet man sitter igjen med etter fire dager jobb/morro: Kan #bylarm bli større/bedre/proffere? Svaret er nok nei.»
«Da traff jeg endelig vakten som ødela det hele. (til nå har #bylarm vært fantastisk vakt-messig, Rockefeller; dere har noen å myrde)»
«Chimes and bells spiller fint, men i overkant deppa. Jeg tror de trenger en kos. #bylarm«
Takk for denne gang!
