I motsetning til på Metallica kvelden før føler man aldri noen tvil når det gjelder om dette sitter. Teknisk sett står det som fjell. Det er fullt stoner-øs fra første riff gjennom låter som «Feel Good Hit of the Summer», «You Think I Ain’t Worth a Dollar, but I Feel Like a Millionaire» og «No One Knows».
Josh Homme er tilsynelatende i et godt lune, men kan nærmest virke litt arrogant i sin mangel på kommunikasjon utover musikken. Og den fandenivoldske innstillinga en frontmann bør ha foran opp imot 60.000 mennesker ser vi ikke mye av, før helt mot slutten av settet.
- Les også: Topp 5: Queens Of The Stone Age
Nei da, ikke alle kan framstå som like entusiastisk publikumsfriende. Men et visst nivå av humør ville hjulpet for å minske inntrykket av seig sirup. Det er klart at stonerrocken til Queens of the Stone Age i utgangpunktet er nokså langsomtgående, men litt mer humør ville hjulpet på den seige materien.
Vi finner et noe mer soldovent publikum enn man kunne oppleve kvelden før, foran Orange scene. Mange virker slitne. Det er festivalens siste dag og det meste av energien er for mange brent ut for lenge siden.
Bandet kjører på uten mye snikksnakk, men under låter som «Sick, Sick, Sick», «First It Giveth» og «The Vampyre of Time and Memory» er det kun middels og noe avventende stemning.
Josh Homme synger «Make It Wit Chu» og forsøker seg på et aldri så lite frieri til damene, og vi får en eviglang versjon av I Appear Missing
Som musikere er det svært lite å utsette på Queens of the Stone Age, og river av en fin blanding låter som ender opp i et vakkert crescendo av en avslutning på «A Song for the Dead» etter omkring 75 minutter.
De mest ivrige på festivalplassen vil antagelig være uenige med meg, men det var likevel noe som mangla for at det skulle bli toppscore denne gangen. Jeg syntes rett og slett bandet virka litt slitne og uinspirerte.
Flere bilder fra konserten:
