– Det var i januar 2009, da mamma skulle kjøre meg til en venninne.
Cecilie sto og ventet i et kryss, mamma skulle ta ut penger. Hun husker at hun lente seg fram for å hente noe på dashbordet, men at hun i samme øyeblikk speidet noe stort og blått i speilet, som beveget seg mot henne.
Det store og blå var en lastebil med en sjåfør som ikke registrerte morens bil fordi han satt på telefonen, og lastebilen traff henne i 70 kilometer i timen.
Tiden stopper.
Tiden raser på plass.
Man tenker kanskje at det vanligvis tar litt tid før alvoret synker inn, men Cecilie skjønte umiddelbart at noe var galt.
– Jeg skjønte allerede under ulykken at det hadde skjedd noe alvorlig. Da jeg først ble helt skråsikker på at jeg faktisk hadde blitt lam, så ble jeg kjempesint. Det sa legen også, at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å bli sint. Det varte heldigvis ikke lenge, forteller hun til Tuva i Juntafil.
Hør Juntafil i NRKs nettspiller her
For 26 år gamle Cecilie Bjørndal tok det ikke lenger tid å få livet snudd på hodet. Hun er lam fra livet og ned, og har sittet i rullestol siden dengang. Det er 7 år siden ulykken, men hun minnes fortsatt det påfølgende sinnet, frustrasjonen, som tidvis gikk utover sykepleierne.
Hun minnes også en av de første bekymringene.
– En av de første tingene jeg bekymret meg for etter ulykken var om jeg kunne ha sex igjen. Jeg var 19 år, hadde kjæreste, så jeg søkte rundt på nettet for å finne svar – uten hell, sier hun.
Hør Tuva og Cecilie prate om sex og handicap i ukas Juntafil.
– Er det sånn sexen kommer til å være?
Etter ulykken viser det seg at Cecilie har beholdt følelsen i store deler av ryggen, et par flekker på låret – samt i underlivet. Hun presiserer at følelsen i underlivet er noe som kommer og går litt basert på dagsformen, selv om resten av kroppen fungerer som normalt.
– Kroppen fungerer stort sett som den alltid har gjort når det gjelder mensen og urinering og alt det der, men når man er lam så er også blæra lam – siden det er en muskel. Man må derfor tømmes på en eller annen måte, og for min del er det kateter som gjelder (gummirør som plasseres i urinveien, red.anm.)
– Jeg følte meg som en potetsekk som bare lå der
Å finne tilbake til sexlivet har vært en lengre prosess. Til P3 forklarer Cecilie at kroppen må tilvennes det, og så å si læres opp på nytt.
– Det tok veldig lang tid før jeg kom til det punktet hvor jeg tenkte at nå, nå skal jeg ha sex. Da det først skjedde ble jeg kjempeskuffa. Jeg følte meg som en potetsekk som bare lå der, og tenkte at «er det sånn her sexen skal være fremover?».
– Men kroppen er nødt til å lære, det blir som den første sexen når man er jomfru og det ikke helt står til forventningene, sier hun.
Snakkes ikke så høyt om
Sykepleiekonsulent Henning Storvand, som har spesialisert seg på feltet sex og funksjonshemning, kan medgi at temaet fortsatt bærer preg av å være tabu.
– Her hvor jeg jobber (Sunnaas Sykehus, red.anm.) er ikke temaet tabu overhode, men det er nok fortsatt et område det ikke snakkes så høyt om overalt.
I en artikkel fra 2011 (Trafikkskaddes Magasin) tar Storvand for seg hvordan traumer og skader setter sitt preg på den enkeltes seksualitet. I artikkelen kommer det blant annet frem at mangelen på kompetanse om sex og funksjonshemning kan skyldes sviktende opplæring i de helsefaglige utdanningene.
– Det er på ingen måte sånn at man blir deseksualisert ved skade eller sykdom, den følger oss uansett.
– Det finnes ingen fasit på hvordan man skal ivareta behovet for informasjon, men målet må være at det finnes forståelse, vilje og evne til å sette også seksualitet på den faglige agendaen, skriver han.
Han viser til at Sunnaas Sykehus i den forbindelse opererer med en tverrfaglig sammensatt gruppe (Fagforum for seksualitet) som jobber opp mot de andre avdelingene. Som Storvand selv skriver:
– Ingen er tjent med tabuisering, fortielse eller manglende ivaretakelse av spørsmål knyttet til seksualitet.
Nesten normalt
Det tok noen år før Cecilie Bjørndal kunne ha sex som normalt igjen. Men nå er ting tilbake til det de engang var – nesten.
– Sexen er akkurat som før, bortsett fra at mine bein ikke beveger seg. Når det gjelder stillinger og sånn, så er det bare fantasien som setter grenser. Når jeg ligger stille, ligger jeg stille, men beina kan jo flyttes på. Og jeg kan flyttes på, både selv og med hjelp.
Nytelse sitter like mye i hodet som i kroppen
Det mange kanskje glemmer er at nytelse sitter like mye i hodet som i kroppen. Hvis du stryker Cecilie over låret mens hun ser at du gjør det, vil hun også kjenne berøringen fordi den «konstrueres» i hodet.
– Det funker på samme måte seksuelt – dess mer jeg ser, dess mer føler jeg. Jeg føler selv at jeg kan nyte det like mye. Kanskje mer faktisk, siden det blir mer intimt. Sexen kan nesten oppleves som bedre, med tanke på at følelsen i underlivet kan oppleves som kraftigere, altså mer som en fantomsmerte, sier hun.
Det er likevel ikke alltid kroppen er like samarbeidsvillig. Sånt blir det slapstick-humor av.
– Det er ikke alltid like praktisk at beina hopper og rykker når jeg har sex!
– En av utfordringene er at jeg kan få spasmer (ukontrollerte muskelsammentrekninger, red.anm.) Det er ikke alltid like praktisk at beina hopper og rykker av seg selv når man har sex, så det blir noen morsomme situasjoner av det!, sier hun og ler.
Et slags hell i uhell blir at de fleste lamme opplever forsterket følelse i andre deler av kroppen. Cecilie kan fortelle at alt over skadestedet ble mer sensitivt, som blant annet puppene, så vel som erogene soner som øreflippene og nakken.
Sexlivet hennes er med andre ord på langt nær dødt eller dårlig, som Cecilie først fryktet.
– Jeg var veldig bekymra for at jeg skulle være dårlig i senga og at ting skulle gå galt, men har ikke hørt noe annet enn at «næh, jeg tenker ikke over at du er lam, jeg».
– Det har liksom ikke så mye å si om beina fungerer eller ikke, avslutter hun.
