Nok en festivalsommer er over. Tiden er straks inne for å søke ly fra gråværet, lage kraft av oksehaler og oppdatere seg på konsertplakaten og hvilke godbiter som slippes i løpet av høsten og vinteren.
Like fullt: Festivalminnene har vi. P3 Musikk har besøkt og dekket festivaler behørig. Vi har vært på Hove, Roskilde, Slottsfjell, Bygdalarm, Øya og Pstereo og opplevd opp- og nedturer. Et x antall anmeldelser har blitt levert, en bråte liveinnspillinger under P3 Spanderer-fanen er unnagjort, vi intervjuet internasjonale popstjerner og norske tenåringer med rockestjernedrømmen i sikte, samt tatt ufattelig mange bilder for å dokumentere sommerens festivalhøydepunkter.
Alt fra Hove | Alt fra Slottsfjell | Alt fra Pstereo | Alt fra Roskilde | Alt fra Bygdalarm
For å oppsummere og runde av de hektiske, men meget artige månedene, har jounalistene som reist land og strand i ekte festivalgjenger-stil, skrevet et par linjer om høydepunkter, lavmål, overraskelser og hvilke forventinger de har til neste års festivalsommer.
Marius Asp, P3.no/musikk
Høydepunkt:
Min festivalsommer begrenset seg i år til Norwegian Wood og Øya, men det var saktens nok å ta innover seg av både opp- og nedturer likevel. Særlig første dag av sistnevnte gjorde inntrykk. Skotske Steve Mason har gitt ut et av årets beste album i Monkey Minds In The Devil’s Time, og han strålte tilbakelent også live på Sjøsiden. Men aller størst var det å oppleve et tent og skjerpet Blur på Enga: Sommerens hitparade, helt enkelt, med gammelt gull og nyere favoritter i forening. Øyeblikket: Da «The Universal» fikk festivalområdet til å gynge av allsang.
Lavmål:
En synthstativklatrende og krampegjøglete Grimes mutters alene på Øya var nesten imponerende amatørmessig. Synd, med tanke på hvor spennende hun er på plate. Ellers er jeg lei meg for at jeg ikke fikk opplevd Frank Oceans angivelig mesterlige konsert på Hove. Håper han kommer tilbake igjen snart!
Største overraskelse:
At Dungen – et av mine favorittband uansett tid, sted og sjanger – også har dårlige dager på jobb. På Øya spilte de rett og slett slurvete. Mindre tjall i monitor neste gang, vær så snill.
Forventninger til neste års festivalsommer
Først og fremst håper og tror jeg på enda mer relevante og større navn i 2014. Denne vesle håndfullen artister som selger ut dagspass egenhendig, og som appellerer langt utover festivalenes kjernepublikum, var i stor grad fraværende i år.
Lenker til nevnte konserter finner du her
Ali Soufi, P3.no/musikk
Høydepunkt
Sola ligger lavt over Middelalderparken og jeg står ved Sjøsiden i rosa pique og venter på konserten til de sofistikerte klubbkarene i Disclosure. Til tross for dagslysets brutale vesen – vi kan bare forestille oss hvor bra dette hadde vært hvis det var en kveldskonsert – spiller de til terningkast seks. Popsensibelt og hygenisk med masse sjel. Festivalsommerens klare høydepunkt.
Lavmål
Han etablerte en hel sjanger og står med Boy in da Corner bak av en av de feteste utgivelsene jeg vet om. Grime-pionéren Dizzee Rascal har for så vidt ikke levert en anstendig plate på år og dag, men forventningene til framtiden ble ikke noe mindre da han brukte første halvdel av Pstereo-konserten (en hel halvtime!) på å kjøre opp skitten og hardslående britisk klubbmusikk i Trondheim. Jeg håpet inderlig at dette var hint om en ny og renovert Dizzee, men skuffelsen kom likevel. Jeg ble grundig irritert da han drev med billig popfrieri siste halvdel. Det ble veldig klart at han vil heller bruke energien og talentet på søken etter salgstall fremfor kvalitetsmusikk.
Største overraskelse
I Lykke Li/Susanne Sundfør-landskapet har Bærums-artisten Emilie Nicolas imponert via sin Soundcloud-side. Skjør elektropop møter en vanvittig god stemme. Nicolas beviste at hun er en artist å regne med da hun serverte trønder-publikummet på Pstereo en konsert man sent kommer til å glemme.
Forventninger til neste års festivalsommer
Jeg er spent på hvordan Øyafestival kommer til å fungere nå som den flytter til nabolaget mitt, Tøyen. Etter over et tiår med sensommerens store musikkarrangement nede i Middelalderparken blir herligheten flyttet til finfine Oslo øst. Når jeg går tur rundt på Tøyen sliter jeg med å skjønne hvordan man skal få plass til såpass mange scener, men jeg håper og tror at Øya-folket har en stødig plan. Ellers håper jeg veldig på at noen tar ansvar og booker inn tidenes popgruppe, Prefab Sprout.
Totto Mjelde, P3.no/musikk og Pyro
Høydepunkt
Biffy Clyro på Bergenfest var – selv med høye forventninger – en stor opplevelse. De gjorde den svære Plenen på Bergenhus festning til sin egen, og tok steget fra klubbscener til festivalattraksjon på en fremragende måte. Settingen, lyset, lyden, set-listen – alt stemte samtidig. Jeg gleder meg til skottene kommer tilbake til Norge om noen uker.
Å reise på festival i lille Øystese i Hardanger har blitt en tradisjon for mange musikkinteresserte bergensere, og årets konsert med Håkan Hellström var så gjennomsyret av glede fra både band og publikum at jeg vil huske den svært lenge. For en jovial og tvers gjennom god artist Håkan er.
Etter at Mikhael Paskalev nærmest kjedet meg til døde under den aller siste Rock N’ LOL-festivalen gjennom tidene, var det godt å få bekreftet at Blood Command har blitt noen hakk bedre etter ekstensiv turnering rundt i verden. Herre, som de kjørte i det lille teltet på den hyggelige festivalen. Det var like før hele teltet falt ned. Kaotisk og kongelig.
Lavmål
Av en eller annen grunn ble jeg stående å se på Jamie Cullum på Bergenfest. Mest fordi jeg havnet i fotballprat med eks-kollega Aleksander Schau. Vi ble begge etter hvert så fascinert over middelmådigheten som fant sted på scenen at vi ble stående og måpe. Var det jazz, var det pop, var det rock? Eller var det en hybrid som smakte slik som det luktet fra de portable toalettene? Enestående grusomt. Ellers skuffet også Rival Sons og Lissie ganske mye på Bergenfest, men Cullum-nivå ble det aldri.
Største overraskelse
At Imagine Dragons hadde et slikt voldsomt tak på publikum på Bergenfest. Personlig synes jeg bandet er redselsfullt, men man kan ikke krangle med en mottakelse og stemning som den de fikk og skapte i Bergen.
Forventninger til neste års festivalsommer
At Bergenfest skal vokse seg enda større og bedre etter årets økonomiske suksess.
At Øya overskygger barnesykdommene når de flytter til Tøyenparken med et fenomenalt program med en gjenforening med Ride midt på plakaten for gamle utdaterte mennesker som meg.
At spennende festivaler utenfor de største byene – som eksempelvis Malakoff – fortsetter den store fremgangen de har vist de siste årene.
At Bygdalarm nok en gang booker en artist jeg bare MÅ reise til Øystese for å se.
Trine Aandahl, P3.no/musikk
Høydepunkt
Det som har gjort sterkest inntrykk i sommer er helt klart How To Dress Well. Han leverte en ekstremt følelsesladd og vakker konsert foran et nokså glissent publikum i teltet på Hove. Kombinasjonen av dirrende bass og tekster som skildrer følelsesmessig kaos og bunnløs sorg var noe av det mest gripende jeg har opplevd på lenge, og gir meg fremdeles gåshud når jeg tenker på konserten.
Frank Oceans seiersrunde på samme festival må også nevnes.
Lavmål
Miguels Kaleidoscope Dream var et av fjorårets beste skiver, men live har Prince-fetisjisten til gode å overbevise meg. Konserten i Oslo i vinter var en klam affære, og på Hove var det enda verre. Et band med slitsomme rockefakter, radbrekking av eget materiale og en ekstremt usjarmerende sceneoppførsel (som inkluderte hånda i buksa og tunga stort sett ute av kjeften) gjør det legitimt å tenke at den lille mannen mangler selvtillit, og gjør et feilslått forsøk på å kompensere.
Største overraskelse
At Calvin Harris tok seg tid til en prat med P3 på Hove. Han har bare gitt to eller tre intervju utenfor UK/USA på flere år, så det var stas at han slo av en hyggelig prat om blant annet samarbeidet med Rihanna da vi fikk ti minutter med han.
Forventninger til neste års festivalsommer
Dét er langt opp og frem, men jeg ønsker meg et gjensyn med Haim, som var fantastiske på Øya, til tross for at vokalisten nærmest var uten stemme. Dessuten synes jeg det er på høy tid at Justin Timberlake tar turen hitover – om det så skjer som en del av festivalsesongen, eller på et annet tidspunkt.
Er også spent på hvordan det blir når Øyafestivalen flytter til Tøyenparken – jeg krysser det jeg har for litt mindre kø og trengsel.
Adiele Helen Arukwe, musikkprodusent P3/mP3
Høydepunkt
I år har klubbsjangeren virkelig blomstret opp fra undergrunnen og blitt allemannseie. Jeg grugledet meg derfor spesielt til artister som Disclosure, Cashmere Cat og Baauer, på henholdsvis Øya- og Pstereofestivalen: Gledet meg fordi jeg elsker sjangeren, gruet meg fordi jeg var usikker på hvordan det ville gjøre seg på festival, utenfor den mørke, varme klubben der den presumptivt hører hjemme. Artisten som virkelig beviste det motsatte var Baauer, som ble mitt desiderte høydepunkt denne festivalsommeren.
Lavmål
At Azealia Banks og Solange avlyste uten å bli erstattet av tilsvarende kvalitet, aktualitet og sjanger.
Største overraskelse
Jeg har fulgt med på og beundret Angel Haze lenge, men forventet derimot ikke så mye av konserten. Hvordan skal en så fersk, ung jente klare å bære en hel konsert alene? Men det var akkurat det New Yorkeren gjorde. Sammen med en på livesett og en på elektroniske trommer satt låtene, gamle og rykende ferske, som skudd. Angel hadde masse energi, masse stil og masse attitude der hun, opp til flere ganger, hoppet ned og gikk blant publikum, mens hun spyttet sine raskeste rim. Helt rått!
Forventninger til neste års festivalsommer
Årets festivalsommer her til lands ble generelt sett en eneste stor skuffelse for min del. Mange av bookingene var lite utfordrende og lite spennende. I tillegg avlyste, som nevnt, to av de største (Solange og Azealia Banks) Øya, uten at de ble erstattet med noe som var i nærheten av å tilfredsstille det samme publikummet. Til neste år håper jeg jeg får sett noen virkelig store, superaktuelle artister, mer urban musikk og de mindre, men spennende artistene og banda som enda ligger og ruger under overflaten – i alle sjangre!
Marie Komissar, musikkprodusent P3
Høydepunkt
Jeg var på Hove. Frank Ocean skulle på Hove. Endelig skulle vi bli gjenforent etter fjorårets største skuffelse når han gikk av scenen etter fire låter på Øya. Det var selvfølgelig mye spenning knyttet til om han faktisk skulle dukke opp, og når nyheten om at en i crewet er stoppet på flyplassen begynner selvsagt snakket på Tromøya. Men så dukker han opp til lydprøven, og når jeg endelig skal få en hel konsert med Frank, blir det på toppen av det hele den beste konserten gjennom sommeren. Sånt blir man rett og slett lykkelig av.
Tett opp i høydepunkt kommer også How To Dress Well sin fantastiske Hove-konsert og Emilie Nicolas sin debutkonsert på Pstereo.
Lavmål
Jeg har ikke møtt de store skuffelsene gjennom årets festivalsesong. Kanskje handler dette om stødig booking, kanskje handler det om at det har vært lite av årets bookinger jeg har hatt enorme forventninger til. Det føles likevel som et lavmål at jeg etter endt sommer sitter igjen med veldig få enorme øyeblikk. Jeg synes rett og slett det har vært ganske mange kjedelige konserter.
Største overraskelse
Jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle bli så revet med av en gruppe som mitt forhold til stort sett kan beskrives med negative fortegn. Men fra første tone ble jeg satt ut av det proffe, helstøpte og enormt underholdende showet The Script satte opp for årets Hove-publikum. Det var en hallelujastemning uten like og uansett hvilken vei jeg snudde meg stod folk og gliste fra øre til øre og sang med på låter de ikke visste de kunne.
Forventninger til neste år
Jeg er selvsagt spent på hvordan Øyafestivalen blir på ny jord, men jeg er overhodet ikke bekymret. Mer boltreplass kan jo bare bety mindre kø og mer glede. Og så håper jeg på sterke musikalske nyoppdagelser, som har manglet for meg i noen særlig grad i år. Jeg forventer at de største festivalene ikke booker så mange av de samme artistene, slik det har vært tilfelle i år, men først og fremst håper jeg at det innen kort tid slippes noen skikkelige gøye bookinger som jeg kan glede meg over, så vinteren mellom ikke føles så lang.
Tete Lidbom, musikkprodusent P3 og Urørt
Høydepunkt
Årets høydepunkt er for meg tredelt. Jeg har i løpet av sommeren vært på Hove, Slottsfjell, Øya og Pstereo og anmeldt en god del konserter, to av høydepunktene blir da naturlig de to sekserne jeg endte opp med å trille. Det var nemlig noe helt spesielt å se svartmetal-legendene Immortal i spille en av sine aller beste konserter i solnedgang på Slottsfjell. Like spektakulær var kanadiske Half Moon Runs konsert på Pstereo. Deres enorme sans for live-dynamikk løftet bandets vitale og varierte låter rett opp til månen. Til slutt må jeg bare legge til at Slottsfjell i sin helhet var et soleklart høydepunkt – Norges beste festival, med god margin.
Lavmål
Jeg kunne sikkert ha skrevet en hel dokumentarroman om hvor forbanna elendig Miguels opptreden på årets Hovefestival var, men livet går videre – i hvert fall mitt. Miguel, derimot, ser fortsatt ut til å slite såpass med selvtilliten at han raver rundt og fyllekjører når han ikke ruller rundt på scenen.
Største overraskelse
At jeg, P3s anmelder Kim Klev og store deler av Honningbarna storkoste oss på The Script på Hovefestivalen. Det var en stemning som smittet over med høyere intensitet enn et vekkelsesmøte, samtidig som de halvgamle irene viste seg som uhøytidelige entertainere i verdensklasse. Jeg får faktisk fortsatt frysninger av å tenke på det.
Forventninger til neste års festivalsommer
Jeg gleder meg til Øyafestivalen får seg et nytt område – de har tross alt de aller dårligste festivalscenene i landet. Jeg håper Slottsfjell utvider med en dag til. Også må de fire store festivalene booke på plass mine tre ønsker: feinschmeckerne i britiske og brilliante Foals, verdens feteste partyband og tøffeste australiere Deez Nuts og Iron Maiden, selvfølgelig.
Kim Klev, P3 Musikk
Høydepunkt
Jeg endte opp med å slette avsnittet mitt om de kanadiske støypunkerne i Metz’ briljante, humørfylte og fordømt velspilte Øya-konsert. Til tross for at trioen beviste at de er et av de mest potente livebandene som finnes på kloden akkurat nå.
For den konserten som står igjen som det egentlige høydepunktet fra sommeren er signert det irske, tja, boybandet The Script, av alle ting. Det er jo et gammelt festivaljungelord om at de beste konsertene er de der man blir overrasket på grunn av null forventninger. Stryk det.
De beste konsertene viser seg nemlig å være de hvor man får endevendt de mest nedrige forventningene, som da The Script fikk noen tusen tenåringsjenter – meg inkludert – til å glise tvers gjennom en Hove-time med skamløse radiohits og klissete prat om ekskjærester. Det var rett og slett noe dypt hellig over den fullendte tilfredsstillelsen som fulgte med.
Lavmål
Hove-onsdagen skulle vise seg å by på rundturer til både himmel (se ovenfor) og helvete. Jeg blir fortsatt fysisk uvel av å tenke på panikkangsten som veltet over meg da danske Volbeat voldtok metalklassikere og breialt serverte sin livløse og avskyelige hybrid av rockabilly og metal i Amfiscenen. Det er kanskje enklest å forstå hva det innebar ved å lese denne anmeldelsen.
Største overraskelse
Se «Høydepunkt».
Forventninger til neste års festivalsommer
Skriver under på kollega Tetes forventninger til et nyinnflyttet Øyafestivalen i Tøyenparken. Si hva du vil, men festivalens åletrange plassering i dag er nemlig det eneste som holder det tilbake fra å være den beste musikkfestivalen i landet. Jeg krysser fingrene for at Tøyenparken kan bli Øya-publikummets nye, romslige hjem i årene fremover.
