Med to av årets beste singler og Øyafestivalens beste konsert friskt i minne har det utvilsomt vært voldsomme forventninger til hva Haim ville prestere i albumformatet. Premissene er krystallklare: En uvanlig musikalsk trio med lidenskap for 70-tallets pop, 80-tallets lydbilde og 90-tallets r&b møter produsentene Ariel Rechtschaid (Vampire Weekend) og James Ford (Arctic Monkeys) til et mestermøte med troverdighet i store monn og ambisjonene på topp.
Jeg nevnte innledningsvis singlene. Days Are Gone inneholder hele fire av dem, de eldste over året gamle og også tidligere utgitt (på Forever EP). I denne konteksten føles det som et dårlig valg å inkludere alle disse, spesielt når tre av dem innleder albumet.
Dette gir Days Are Gone en unødvendig baktung start på et album som tross alt har flere sider enn den aller mest radiovennlige. Mest spennvidde viser de mot slutten, spesielt på «My Song 5»; en seig, stampende r&b-affære med kranglevoren autotune – en soleklar favoritt og som nødvendig kontrast mot deres ellers noe forutsigbare softrock.
Ikke at det er noe galt med låtmaterialet. Her er det spekket av refrenger som bruker lang tid på å forlate hodet, noe anslagsvis fremtidige singler som «If I Could Change Your Mind», «Honey & I» og Bee Gees-aktige «Days Are Gone» bevitner. Det er dog en sterk risiko for at albumet som sådan blir fort glemt, og jeg klarer ikke helt riste av meg følelsen av at Days Are Gone mangler mothaker nok til at det rettferdiggjør å være annet enn en foreløpig best-of- singelsamling med et par eksentriske innslag.
Glattheten i produksjonen og en viss gjentaking av virkemidler («If I Could Change Your Mind» er ikke ulik «Forever») gjør at dette har blitt en svært lystig, men forgjengelig affære. Albumet hadde tålt flere krumspring og særegenheter fra en gruppe mennesker som ved neste korsvei bør tørre å ta frem sin indre hippie i enda større grad.
Jørgen Hegstad
