Rick Riordans bøker om Percy Jackson har allerede blitt en suksess. Den første filmen, «Percy Jackson og lyntyven», blir kanskje også det, men det er ikke spesielt fortjent.
Den ligner altfor mye på Harry Potter-filmene, med samme form, samme struktur og samme regissør som på Potter 1 og 2, nemlig Chris Columbus. Den er ikke uten kvaliteter, men jeg opplever den mest som en skamløs kopi.
Poseidons hemmelige sønn
Himmelguden Zevs er sint, for noen har stjålet lynet hans. Mistanken rettes mot havguden Poseidons hemmelige sønn, Percy Jackson (Logan Lerman). Percy tror han er en helt vanlig gutt, men oppdager nå at han faktisk er en halvgud.
De greske gudene har det nemlig med å ha seg med jordlige damer, noe som resulterer i et noe spesielt avkom. Percy må nå rømme Los Angeles og dra til en bortgjemt skogsleir for å forberede seg på utfordringene han står overfor.
For mange Potter-paralleller
Dette ligner altså litt for mye på Harry Potter til at det er morsomt en gang. Det handler om en ung gutt som oppdager at han har spesielle evner, blir sendt på en spesialskole for å lære og mestre dem, og danner et trekløver med ei tøff jente og en morsom gutt.
De må så være ulydige elever for å overvinne en fare som har med hovedpersonens slektskap å gjøre.
Chris Columbus har sagt i intervjuer at han har forsøkt å luke ut Potter-paralleller fra filmen, men kan umulig ha prøvd spesielt hardt.
Nytt tenåringsidol
Hovedrollen er grei nok. Logan Lerman har mye av den samme sjarmen som den allerede litt for gamle Zac Efron. Et nytt tenåringsidol kan ha sett dagens lys. Men de greske gudene må vite hva Sean Bean, Kevin McKidd, Catherine Keener og Pierce Brosnan gjør i denne filmen.
De må fremføre dialog som må ha virket uvanlig teit i manusform, og det høres ikke stort bedre ut på film. I det hele tatt er ikke bruken av gresk mytologi særlig kul, og det blir nesten parodisk når moromann Steve Coogan dukker opp som dødsguden Hades.
Må finne sin egen identitet
Men «Percy Jackson og lyntyven» har i hvert fall noen kule effektscener, og et morsomt intermezzo med Uma Thurman med et, bokstavelig talt, drepende blikk. Jeg ser også potensialet til en filmserie her, men det første forsøket er bare delvis vellykket.
Skal Percy Jackson leve et langt kinoliv, bør serien finne en mer særegen identitet enn denne filmen greier å formidle.
