Det finnes de som liker filmer som slavisk følger oppskrifta på romantiske tåreperser. Jeg er ikke en av dem. Derfor blir Dear John en lite tilfredsstillende opplevelse. Den har figurer jeg ikke kan tro på, og et forløp jeg himler med øynene over.
Blant annet er filmen avhengig av et usannsynlig antall diagnoser for å drive handlingen fremover.
Den er nemlig basert på en bok av forfatter Nicholas Sparks, som har gjort tåreperser til en karriere.
Blir satt i et dilemma
Soldaten John (Channing Tatum) forelsker seg i Savannah (Amanda Seyfried) i løpet av en to ukers perm.
Mangler den gnisten som romansen trenger
De utvikler et nært forhold på rekordtid. Så må han reise ut i tjeneste og være borte i ett år. De skriver lange romantiske klisjébrev for holde kontakten.
Men så faller Twin Towers, resten av troppen er ivrige etter å forlenge sine kontrakter, og John blir satt i et dilemma. Skal han kjempe for USA eller kjærligheten?
Følger velkjent oppskrift
Dear John følger en mal som Nicholas Sparks har brukt før. To pene unge mennesker forelsker seg, den ene gjerne fra en velstående familie. Det oppstår selvfølgelig problemer, men sykdom bringer dem sammen.
The Last Song, forfattet av samme mann, kom seg på norske kinoer en måned i forveien, og har mange av de samme elementene.
Derfor får jeg ekstra sterk følelse av uinspirert gjenbruk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fryktelig sympatiske
Channing Tatum og Amanda Seyfried er dugelige som pene skuespillere, men jeg får ikke følelsen av at denne duoen er et stjernetreff. Samspillet deres mangler den gnisten som romansen trenger. Samtidig er figurene deres, spesielt Seyfrieds, så fryktelig sympatiske at det blir tullete.
Bedre er Richard Jenkins som Johns far, men hans figur er omkranset av en rekke usannsynligheter.
Han er sannsynligvis autist, men dette har John aldri merket?
Hallström har prestert bedre
Dear John forsøker å fremkalle klumpen i halsen min, men den var ikke i nærheten av å komme frem. Det føles for kalkulert og forutsigbart, og når den siste kreftdiagnosen kommer på banen for å skape likevekt i universet, lengter jeg tilbake til Richard Linklaters Før soloppgang, en virkelig romantisk film, og tenker samtidig at Lasse Hallström jaggu har prestert bedre filmer enn Dear John.
Men det begynner å bli skummelt lenge siden Mitt liv som hund og Hva er det med Gilbert Grape?.
