Into The White er basert på virkelige hendelser, og jeg skjønner godt hvorfor dette måtte bli en film.

Den har mange ingredienser til et solid drama, med god nerve og markant utvikling av figurene fra start til slutt.

Regissør Petter Næss (Elling, Bare Bea, Tatt av kvinnen) forteller historien med en veterans trygghet, og det resulterer i en fin film, som likevel kunne hatt godt av en enda mer utrygg stemning med større intensitet i nervekampen.

LES OGSÅ: – Som å være på månen, sier Rupert Grint om innspillingen av Into The White.

Intens dragkamp

Historien tar til 27. april 1940. Ett tysk og ett engelsk fly skyter hverandre ned over den norske fjellheimen.

Mirakuløst overlever de fleste ombord, tre tyskere og to engelskmenn. Og enda mer utrolig – de finner den samme jakthytta i full snøstorm!

Der starter en intens dragkamp om kontrollen over hytta, samtidig som de må samarbeide for å overleve.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av War Horse!

Skygger over fjellsidene

Jeg føler meg bittelitt snytt av filmplakaten, som prydes av et brennende bombefly. Derfor blir jeg litt skuffet når vi ikke får se et eneste fly i lufta, kun skygger over fjellsidene.

Egentlig er det et smart regigrep. Flyscener ville sikkert blitt dyre, og strengt tatt ikke hatt noe med resten av historien å gjøre. Det er når mannskapene er nede på bakken at den egentlige fortellingen begynner.

Så det er kanskje greit, men det ville vært kult med litt skikkelig flyaction over Jotunheimen, som også kunne utdypet mannskapenes frynsede nerver.

(Anmeldelsen fortsetter under bildene)

Lachlan Niebor i Into The White (Foto: Scanbox).
Lachlan Niebor i Into The White (Foto: Scanbox).
Rupert Grint i Into The White (Foto: Scanbox).
Rupert Grint i Into The White (Foto: Scanbox).
Dialogdrevent drama

Mye av handlingen foregår på innsiden av jakthytta, som fungerer troverdig som kulisse for dramatikken. Omgivelsene virker kalde, spartanske og ugjestmilde.

Det kan også gjøre filmen litt mindre publikumsvennlig. De visuelle inntrykkene kan nemlig bli litt ensformige i blant, men det er det som foregår mellom karene som er viktig i denne filmen, ikke ytre staffasje.

Da er det viktig at dialogen er skarpt skrevet, noe jeg synes den er i blant, men ikke hele veien. Heldigvis veksler praten i det minste troverdig mellom tysk, engelsk og norsk.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Vinterkrig!

Markante personligheter

Petter Næss har funnet fem forskjellige skuespillere med hver sin markante personlighet.

Florian Lukas er den bestemte tyske offiseren, David Kross er den redde mekanikeren, mens Stig Henrik Hoff er god som den stillfarne navigatøren.

Lachlan Niebor er troverdig som selvsikker britisk overklasseoffiser, mens Rupert Grint viser en større rekkevidde som skuespiller i rollen som skytter enn han fikk anledning til i Harry Potter-filmene.

(Anmeldelsen fortsetter under bildene)

Florian Lukas i Into The White (Foto: Scanbox).
Florian Lukas i Into The White (Foto: Scanbox).
Stig Henrik Hoff i Into The White (Foto: Scanbox).
Stig Henrik Hoff i Into The White (Foto: Scanbox).
Pusterom for nyanser

Into The White har sine beste scener når fiendene etter hvert begynner å se på hverandre med et mindre fiendtlig blikk. Mistroen viker for gjensidig respekt.

Denne gradvise tilnærmingen er godt skildret av Næss, som gir historien pusterom for nyanser.

Så filmen holder begivenhetene interessante nesten hele veien, selv om jeg kunne ønske en mer actionfylt innledning, og en sterkere nerve mellom jakthyttas fire vegger.

Om FILMEN

Into The White
  • Into The White
  • Slippdato: 09.03.2012
  • Regi: Petter Næss
  • Utgiver: Scanbox
  • Sjanger:

  • Hmm har lenge vært spent på denne filmen. Blir nok å se denne, om ikke på kino, så blir det DVD-kjøp! Syns forøvrig det er ganske kult at norske filmer involverer såpass store skuespillere som det gjør for tiden. Babycall (med Naomi) og Lilyhammer er fine eksempler på akkurat det. Liker utviklinga! 🙂

  • Truls Johnsen

    Spennende dette ja.. Det har (heldigvis) skjedd noe med norsk filmindustri de siste 30 årene! 
    Denne slippes vel omtrent samtidig som «The Grey»? Er det litt «inn» med «Vi er fanget i vinterødemarka etter flystyrt, og må klare oss selv» filmer for tia? Skjønt; plottet er rimelig forskjellig fra de to da.. 🙂

  • stine0207

    Synes at dette var en veldig bra film. Jeg likte utviklingen fra fiender til venner, karakterene, landskapet, skuespillerne og selvfølgelig humoren oppi alt sammen. 
    Rupert Grint får absolutt prøve seg på noe helt annet, selv om han har hatt en rekke filmer uten om Harry Potter- filmene. Jeg nevner: Wild Targets, Driving lessons og Cherrybombs (en VIRKELIG annen rolle).Liker måten filmen er laget på, Rupert og at det er en liten norsk følelse gjennom hele.Gjør meg stolt  :)(Selvfølgelig hjalp det nok litt at Rupert Grint kom i salen rett før filmen starten, og at hele salen klappet, ropte eller storkoste seg hver gang han gjorde noe morsomt eller leverte en god replikk.(Hele tiden)) 

  • Birger er litt for snill med filmen. Filmen har ganske manglende på nerve og et veldig haltende manus. Skuespillerne fungerer greit nok, men bedre regi og manus hadde nok hjulpet på enda mer. Det er litt synd, for dette kunne virkelig blitt et flott psykologisk kammerspill. Tenk bare om filmen hadde hatt regi av Roman Polanski eller Quentin Tarantino! Også Hans Petter Molands Kjærlighetens Kjøtere er et norsk eksempel som fungerer mye bedre.

    Les min fullstendige anmeldelse her..

  • Gleder meg til jeg skal se denne filmen. Tror det gjør folk godt å se Ruper Grint i en annen rolle enn (litt smådumme) Ron, for jeg tror han har mye mer talent i seg.

  • Flott film, bare synd jeg så den i samme sal som hundrevis av tåpelige ungjenter som hylte og skrek og lo når det minst passet seg. 

  • Christina Norheim

    Denne MÅ jeg bare få med meg!

  • Anonym

    hvordan er markedsføringen av filmen? nesten ingen videoer om den på youtube og internett, veldig rart