Jeg blir ikke sint av We’re the Millers, bare litt trist. For her har gode krefter gått til spille.
Jeg synes hovedrolleinnehaverne Jennifer Aniston og Jason Sudeikis i utgangspunktet er morsomme skuespillere, men de er utstyrt med et dårlig manus og slett regi.
Filmen greier hverken å nå lattertoppene den forsøker å bestige, eller hjertelaget den later som om den har. Flere merkelige påfunn og anstrengte bifigurer gjør dette til en feilslått reisekomedie.
LES: Anmeldelsen av Identity Thief
Smugler narko i bobil
Narkolangeren David (Jason Sudeikis) må innfri gjeld ved å smugle et parti marihuana fra Mexico til Denver, og får ideen om å bruke en familie i bobil som dekke.
Han får med seg nabodama Rose (Jennifer Aniston), en stripper som trenger penger, nabogutten Kenny (Will Poulter), som trenger foresatte og gatejenta Casey (Emma Roberts) som trenger tak over hodet.
Men smuglerforsøket skal selvsagt ikke gå helt etter planen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hva som skjer videre er liten vits i å avsløre her, men de møter flere figurer underveis, noen av dem uinteressante, andre blir grusomt overspilt og overtydelige.
De havner i dumme situasjoner som kanskje kan ha virket morsomme på papiret, men som bare er teite foran kamera.
For eksempel når de gjemmer en pakke dop i et teppe, og noen tror det er en baby, og så later de som om det er en baby den neste timen. Det er for dumt.
Aniston bruker kroppen sin
Jennifer Aniston er kanskje en smakssak, men jeg har fremdeles gode minner fra Friends. Det sier imidlertid sitt, når hennes aller morsomste øyeblikk i filmen er et planlagt Friends-relatert tabbeklipp før rulleteksten.
Ellers får hun imponert med sine poledance-evner, men disse scenene er kun for å vise kropp, ikke for å være morsomme eller drive handlingen fremover.
Jason Sudeikis er et hyggelig filmfjes, og har god komisk timing, men akkurat som Aniston, greier han ikke å være bedre enn manuset tillater.
Jeg ser hva regissør Rawson Marshall Thurber forsøker å gjøre med We’re the Millers, nemlig å skape en roadtrip-film med et bankende hjerte bak rå humor.
Men jeg får ikke noen emosjonell reaksjon av de tynne figurenes relasjon til hverandre. Og jeg ler ikke av overtydelige vitser uten gode poenger. Selv forsøkene på å tøye grenser blir tamt her.
Denne filmen har jeg sett for at du skal slippe.
