Delivery Man forsøker å være en varm komedie basert på et ganske vilt utgangspunkt. Og det finnes scener her som er morsomme, samtidig som de skildrer gjenkjennelige tanker, følelser og situasjoner.
Men alt for ofte roter regissør og manusforfatter Ken Scott seg bort i kleine klisjeer og enkle løsninger.
Delivery Man hadde trengt en mer delikat balansegang mellom det morsomme og det alvorlige for å fungere skikkelig.
LES: Anmeldelsen av Knocked Up
Blir innhentet av fortiden
David (Vince Vaughn) venter barn med kjæresten Emma (Cobie Smulders), men hun betviler hans egenskaper som far.
Samtidig blir han innhentet av sin fortid som sæddonor. Ca 140 av hans 533 barn går rettens vei for å få vite hans identitet.
Advokatkompisen Brett (Chris Pratt) hjelper ham med å forsvare hans anonymitet, men samtidig begynner David å sjekke ut hvem noen av disse barna egentlig er.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
David presenteres som en mannlig flopp. At han «bare» er varebilsjåfør og heller ikke har familie, er åpenbart negativt ment i følge denne filmens verdigrunnlag.
Heldigvis er han mye kjekkere enn sine to brødre, som i vanlig Hollywood-stil spilles av mindre attraktive menn for å få stjerna til å skinne sterkere.
Han har også et generøst t-skjorte-budsjett som er med på å forklare hvorfor David har pådratt seg gjeld på Hver ny scene betyr ny t-skjorte og hettejakke.
Jeg kan gå i samme t-skjorte i flere dager av gangen. David skifter 40 ganger per dag. Men dette er en digresjon, beklager!
Dumme forviklinger
Etter hvert som David kontakter sine donorbarn, uten å avsløre hvem han egentlig er, oppdager han en faderlig omtanke som han ikke har følt på før.
Han hjelper dem i ulike situasjoner, men havner i trøbbel når han kommer litt for nært innpå donorsøskenene når de forbereder fellessøksmål mot ham. Her kommer filmen med flere dumme forviklinger som enhver ville ha unngått i det virkelige liv.
Filmens humor valser over den menneskelige dramatikken, og er rett og slett ikke subtil nok. Det burde gått an å lage humor som ikke gikk på bekostning av troverdigheten.
LES: Anmeldelsen av What To Expect When You’re Expecting
Men det finnes flere aspekter ved filmen som det går an å like. Vince Vaughn er lett å like. Samspillet med Chris Pratt inneholder sprek dialog.
Dynamikken mellom David og brødrene virker velkjent. Og noen av problemstillingene i filmen er aktuelle, selv om de er noe overdrevet.
Jeg skulle virkelig ønsket at resten av filmen holdt like høy standard, men den skuffer meg når den dysser ned historiens menneskelige aspekter med klønete humor.
