Paul Thomas Anderson har regissert en besnærende, visuell og følelsesmessig forvirrende film som vil dele publikum. Jeg stiller meg definitivt på den positive siden!
Inherent Vice er av typen film som gjør deg høy i nykter tilstand, med suggererende og psykedeliske inntrykk, et formfullendt uttrykk og et persongalleri som bare David Lynch kan vise maken til.
Jeg får følelsen av å se Mulholland Drive, Frykt og avsky i Las Vegas og Blow på en og samme tid, og det er i aller høyeste grad positivt ment.
Inherent Vice er kanskje ikke en film for alle, men de som elsker Paul Thomas Anderson, må for all del ikke gå glipp av dette!
Ekskjæreste forsvinner
Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, og introduserer oss for et stort knippe figurer på skyggesiden av Los Angeles på starten av 1970-tallet.
Privatdetektiven Larry «Doc» Sportello (Joaquin Phoenix) forsøker å finne sin forsvunnede ekskjæreste Shasta Fay Hepworth (Katherine Waterston).
Dette fører ham inn i mørke miljøer med lyssky personer, blant annet selskapet Golden Fang, som viser seg å være et skalkeskjul for en stor dopforretning.
LES: Anmeldelsen av Paul Thomas Andersons The Master
Noe videre handlingsbeskrivelse er unødvendig, og også vanskelig, da det renner inn med figurer i ulike situasjoner i flere historietråder.
Men alt har en fellesnevner. Alle figurer, situasjoner, dialog og handling er gjennomsyret av dop. Alle tankerekker, betraktninger og konklusjoner er basert på en fordreid virkelighetsoppfatning.
Å se en hel film i dette miljøet gjør noe med tilskueren. Man føler seg hektet av den virkelige verden, og hensatt til en forskrudd fantasi som bare ligner noe kjent.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Paul Thomas Anderson bruker ikke hallusinerende effekter for å oppnå filmens dopfylte atmosfære.
Men filmen er badet i tidlig 70-tallsfarger, mens Radioheads Jonny Greenwood har laget filmmusikk med foruroligende strykere, akkurat som han gjorde i There Will Be Blood.
Greenwoods musikk får for øvrig følge av et knippe obskure låter som noen må gravd dypt i platesamlingen for å finne, og som kler filmen svært godt.
Krever flere påsyn
Joaquin Phoenix er en fantastisk skuespiller. Han får godt frem Doc Sportellos uberegnelige og uforutsigbare personlighet, som ser ut til å surfe gjennom dagene uten store moralske kvaler, men som likevel får en følelse av at noe bør gjøres i forhold til rett og galt.
Filmens beste scener er når han gjentatte ganger går i klinsj med politimannen Christian F. «Bigfoot» Bjornson (Josh Brolin), en vandrende anakronisme fra tidlig 1960-tall som har problemer med å omstille seg til hippiesamfunnet han plutselig befinner seg i.
Jeg liker kontrasten mellom dem, og resultatene det gir.
LES: Anmeldelsen av Her med Joaquin Phoenix
Inherent Vice er en film som krever flere påsyn før man har full oversikt over figurer, handling og tematikk.
Men selv etter første gangs påsyn har filmen gjort meg interessert og nysgjerrig.
Paul Thomas Anderson har laget en definitivt annerledes film som balanserer hårfint mellom komedie og drama, med en distinkt, dop-prega atmosfære. Snål og smal, men deilig delirisk!
