I en verden som stadig blir mindre, hvor teknologi knytter ulike kulturer og verdensdeler stadig tettere, er det noe mytisk over et spill som hevder å ha et tilnærmet uendelig antall fremmede verdener å utforske.

På jordkloden er det ikke lenger mulig for hverdagsmennesket å være den første til å oppdage noe. Enten det er å gå de første skrittene på en fjelltopp, høre den første lyden til et ukjent dyr, eller se en soloppgang som ingen andre har sett før.

Den følelsen, følelsen av å oppleve noe unikt, er en sterk drivkraft i et samfunn hvor selvrealisering har vokst til å bli et overordnet ideal.

Å forme en spillopplevelse med utgangspunkt i en slik følelse er ikke bare ambisiøst, det er nærmest uoppnåelig uten en kunstnerisk visjon og drivkraft utenom det vanlige.

Spillskaperen – kunsteren

Å snakke om No Man’s Sky uten å snakke om forholdet mellom en kunster og ett verk er umulig. Selv i spill, som oftest er et resultat av et tverrfaglig samarbeid, får de sterkeste stemmene rikelig med rom til å forme opplevelsen etter sin visjon.

Sean Murray har på rekordtid tatt steget opp i en eklektisk sfære spillkunstnere – for at han er en kunster med en dypt personlig visjon for No Man’s Sky og den opplevelsen spillet skal gi hver enkelt person, det er det ingen tvil om.

Når No Man’s Sky dyrker dette, er spillet på sitt beste. I enkelte øyeblikk er kombinasjonen av visuelle inntrykk, musikken og rammen til spillopplevelsen eksepsjonell. Det vekker følelser jeg aldri før har fått av et spill.

Et eksempel er spillet første minutter. Jeg våknet på en fremmed planet, i et fremmed solsystem, i et fremmed univers. Først så jeg det ødelagte romskipet, så hørte jeg primale dyrelyder fra skogen rundt meg. Trærne så ikke ut som noe jeg hadde sett før. Ikke noen av de andre plantene heller. Og så oppdaget jeg at området rundt der romskipet krasjlandet er fylt med skapninger som ingen har sett før eller (mest sannsynlig) vil se igjen.

Å registrere og katalogisere dyrearter, planter og planeter er en viktig del av No Man’s Sky. Å utforske et univers hvor følelsen av å være alene, isolert, er både skremmende og spennende.

De andre delene av spillet blir raskt introdusert etter denne første og overveldende opplevelsen. Du må samle ressurser og teknologi for å reparere romskipet. Du må slåss mot ville dyr for å overleve. Og til slutt, når du bryter gjennom skylaget og sømløst flyr ut av planetens atmosfære, så må du også forsvare deg mot fiendtlige romskip som vil stjele det du har lastet om bord.

No Man's Sky. (Foto: Hello Games)
No Man’s Sky. (Foto: Hello Games)
En spillverden skapt av algoritmer

Den følelsen av undring og wow-faktor som starten av spillet gav meg har kommet flere ganger. Men noen av oppgavene No Man’s Sky ber deg om å utføre, som ressursinnsamling og utviklingen som trengs for å komme videre til neste solsystem, mangler den samme lekenheten som spillets første øyeblikk byr på. Det kan rett og slett oppleves repeterende, noe som er nærmest uunngåelig i et spill med et slikt omfang.

Den aller største nyvinningen er likevel bruken av algoritmer til å generere en spillverden så stor at ingen noensinne, selv med alle verdens spillere sin kollektive innsats, vil kunne utforske alt. Spillskaper Sean Murrays kunstneriske genistrek ligger i å forme en algoritme, og et teknisk system, som gjør at han med visse forutsetninger kan skape en grenseløs spillverden.

Et tilnærmet uendelig stort antall planeter, med egne økosystem, gjør at spillet hele tiden drar meg videre med lovnad om å oppleve noe unikt – noe ingen andre har sett før meg.

Enten det er å se en soloppgang over et ørkenlandskap med en lilla blomstereng, jakten på et dinosaurlignende dyr som kvitrer som en fugl, eller det å oppdage et monument fra en for lengst tapt sivilisasjon.

No Man's Sky. (Foto: Hello Games)
No Man’s Sky. (Foto: Hello Games)
En ensom opplevelse

No Man’s Sky har i mange år vært gjenstand for ekstreme forventninger, og luftige løfter fra både Sean Murray og Sony. Noen har tolket dette til at spillet inneholder alt de noensinne har drømt om, som flerspillerfunksjonalitet og enorm frihet til å bygge romstasjoner og verdener.

Men sannheten er at No Man’s Sky er – på tross av og på grunn av sine ekspansive kvaliteter – en ensom opplevelse. Følelsen av å være alene i universet og at det er uendelig mye som gjenstår å oppdage.

Å skape mening i møte med noe som er så stort at vi ikke kan fatte det er en bragd. No Man’s Sky lar oss utforske uendeligheten. Våre liv på jorden er ikke bare en dråpe i det kosmiske havet, det er et elektron i en endeløs sjø vi kaller universet.

Vi er ikke alene. Men det kan hende vi møtes mellom stjernene. Når? Det er det ingen som vet.

(Spillet er testet på PS4).

Om SPILLET

No Man's Sky

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.