I en verden som stadig blir mindre, hvor teknologi knytter ulike kulturer og verdensdeler stadig tettere, er det noe mytisk over et spill som hevder å ha et tilnærmet uendelig antall fremmede verdener å utforske.

På jordkloden er det ikke lenger mulig for hverdagsmennesket å være den første til å oppdage noe. Enten det er å gå de første skrittene på en fjelltopp, høre den første lyden til et ukjent dyr, eller se en soloppgang som ingen andre har sett før.

Den følelsen, følelsen av å oppleve noe unikt, er en sterk drivkraft i et samfunn hvor selvrealisering har vokst til å bli et overordnet ideal.

Å forme en spillopplevelse med utgangspunkt i en slik følelse er ikke bare ambisiøst, det er nærmest uoppnåelig uten en kunstnerisk visjon og drivkraft utenom det vanlige.

Spillskaperen – kunsteren

Å snakke om No Man’s Sky uten å snakke om forholdet mellom en kunster og ett verk er umulig. Selv i spill, som oftest er et resultat av et tverrfaglig samarbeid, får de sterkeste stemmene rikelig med rom til å forme opplevelsen etter sin visjon.

Sean Murray har på rekordtid tatt steget opp i en eklektisk sfære spillkunstnere – for at han er en kunster med en dypt personlig visjon for No Man’s Sky og den opplevelsen spillet skal gi hver enkelt person, det er det ingen tvil om.

Når No Man’s Sky dyrker dette, er spillet på sitt beste. I enkelte øyeblikk er kombinasjonen av visuelle inntrykk, musikken og rammen til spillopplevelsen eksepsjonell. Det vekker følelser jeg aldri før har fått av et spill.

Et eksempel er spillet første minutter. Jeg våknet på en fremmed planet, i et fremmed solsystem, i et fremmed univers. Først så jeg det ødelagte romskipet, så hørte jeg primale dyrelyder fra skogen rundt meg. Trærne så ikke ut som noe jeg hadde sett før. Ikke noen av de andre plantene heller. Og så oppdaget jeg at området rundt der romskipet krasjlandet er fylt med skapninger som ingen har sett før eller (mest sannsynlig) vil se igjen.

Å registrere og katalogisere dyrearter, planter og planeter er en viktig del av No Man’s Sky. Å utforske et univers hvor følelsen av å være alene, isolert, er både skremmende og spennende.

De andre delene av spillet blir raskt introdusert etter denne første og overveldende opplevelsen. Du må samle ressurser og teknologi for å reparere romskipet. Du må slåss mot ville dyr for å overleve. Og til slutt, når du bryter gjennom skylaget og sømløst flyr ut av planetens atmosfære, så må du også forsvare deg mot fiendtlige romskip som vil stjele det du har lastet om bord.

No Man's Sky. (Foto: Hello Games)
No Man’s Sky. (Foto: Hello Games)
En spillverden skapt av algoritmer

Den følelsen av undring og wow-faktor som starten av spillet gav meg har kommet flere ganger. Men noen av oppgavene No Man’s Sky ber deg om å utføre, som ressursinnsamling og utviklingen som trengs for å komme videre til neste solsystem, mangler den samme lekenheten som spillets første øyeblikk byr på. Det kan rett og slett oppleves repeterende, noe som er nærmest uunngåelig i et spill med et slikt omfang.

Den aller største nyvinningen er likevel bruken av algoritmer til å generere en spillverden så stor at ingen noensinne, selv med alle verdens spillere sin kollektive innsats, vil kunne utforske alt. Spillskaper Sean Murrays kunstneriske genistrek ligger i å forme en algoritme, og et teknisk system, som gjør at han med visse forutsetninger kan skape en grenseløs spillverden.

Et tilnærmet uendelig stort antall planeter, med egne økosystem, gjør at spillet hele tiden drar meg videre med lovnad om å oppleve noe unikt – noe ingen andre har sett før meg.

Enten det er å se en soloppgang over et ørkenlandskap med en lilla blomstereng, jakten på et dinosaurlignende dyr som kvitrer som en fugl, eller det å oppdage et monument fra en for lengst tapt sivilisasjon.

No Man's Sky. (Foto: Hello Games)
No Man’s Sky. (Foto: Hello Games)
En ensom opplevelse

No Man’s Sky har i mange år vært gjenstand for ekstreme forventninger, og luftige løfter fra både Sean Murray og Sony. Noen har tolket dette til at spillet inneholder alt de noensinne har drømt om, som flerspillerfunksjonalitet og enorm frihet til å bygge romstasjoner og verdener.

Men sannheten er at No Man’s Sky er – på tross av og på grunn av sine ekspansive kvaliteter – en ensom opplevelse. Følelsen av å være alene i universet og at det er uendelig mye som gjenstår å oppdage.

Å skape mening i møte med noe som er så stort at vi ikke kan fatte det er en bragd. No Man’s Sky lar oss utforske uendeligheten. Våre liv på jorden er ikke bare en dråpe i det kosmiske havet, det er et elektron i en endeløs sjø vi kaller universet.

Vi er ikke alene. Men det kan hende vi møtes mellom stjernene. Når? Det er det ingen som vet.

(Spillet er testet på PS4).

Om SPILLET

No Man's Sky

  • Kjell Sundhaugen

    Endelig noen som gir no mans sky det det fortjener. Lei av alle som forventet deg alt annet en det skulle være

    • Gravlar Heimsund

      Håper dette var et forsøk på trolling. Når selgeren på el-kjøp sier til deg at denne telefonen du vil kjøpe har WiFi, NFC og bluetooth, og så finner du ut når du kommer hjem at den ikke har det, hva tenker du da? Jeg hadde tenkt at jeg ble svindla. Jeg ble solgt noe som ikke eksisterer i produket. No Man’s sky ble solgt som et produkt det ikke var. Traileren alene på Steam viser funksjonalitet og innhold som ikke eksisterer. De selger en teknisk demo. Det er ikke slik at folk hadde overdrevne forhåpninger når utvikleren selv sier i detaljer hvordan spillet skal være, og hva det inneholder i form av video og demonstrasjon av spillet IRL.

      Hvordan dette spillet kan få terningkast fem uansett hvordan man vrir på det er ikke annet enn ufattelig. Hvor ble det av integriteten til denne anmelderen. Han kan ikke ha spilt mer enn 2-3 timer.

  • Maggotbrain

    Liker ikke helt fargetonene :-/ Grønnfargen i den ene galaksen får meg til å føle at jeg er under vann. Minner meg fargetoniskt sett litt om Deus EX human revolution hvor alt bare var gult 🙁

  • Realisten

    God review, og det er tydelig at dette er et spill man enten elsker eller hater. Jeg elsker det. Det eneste jeg synes er litt rart er at samtlige av disse «uoppdagede» verdenene har baser på seg, mange med en eller annen ensom alien som bebor den. Så det er vel snakk om at systemene, planetene, flora og fauna er uoppdaget av menneskeheten da vil jeg anta? 🙂

  • Jomar Bakkeli

    Men altså, man jakter på følelsen av å oppdage noe nytt og unikt? Men hvor unikt er det egentlig når tusenvis av andre spillere også hele tiden oppdager nye og unike ting? Noe av gleden ved å oppdage eller erobre nye steder er vel at man er først til noe begrenset. I dette spillet er det ubegrenset med nye verdener? Javel, gratulerer som førstemann til planet nummer 354285 lissom, fort deg videre til neste nå.

    • Sockbaby

      hehehe veldig godt poeng,,, men være først til noe begrenset, i et så stort univers, da hadde det vært veldig mange skuffa spillere…og bare etpar fornøyde

  • Det kalles prosedyrbasert på norsk tror jeg. I alle fall er dette ‘procedural’. Det er laget noen slike algoritmer før i flere spill, men kanskje ikke så omfattende som i dette spillet. En gammel forløper til Skyrim, – The Elder Scrolls II, hadde prosedyrebasert verden, og den var på størrelse med Storbritannia. Det gjorde at spillet ble repeterende utenfor quest-områdene, der de hadde designet en verden, så ikke hele spillet var basert på prosedyrer. Pga. en ville jo også ha en handling og en story der.

    Det er nok minnet til datamaskinen som beskranker størrelsen og hvor mye
    den kan jobbe med til enhver tid, men dersom algoritmen klarer å wipe
    minnet når det trengs, så er det ubegrenset hvor lenge den kan generere.
    Spillet kan forsåvidt generere hele universet ved oppstart og lagre universet i en datafil. Denne filen kan bli ganske stor dersom den inneholder mye informasjon om universet og enda større ettersom spilleren gjør ting rundt om kring som også må lagres. Så det er vel kun filens max-størrelse som har begrensning på hvor stort univers som kan lages.

    • Steinar Barbakken

      Det at det er «procedural» gjør jo at man ikke trenger å lagre noe annet ( i minnet eller på disk ) enn viktige endringer som spilleren har gjordt. «formelen» vil alltid generere den samme planeten og de samme plantene/dyrene/klimaet/terrenget hvis du besøker det samme systemet to timer eller to uker senere. Eller hvis en annen spiller tilfeldigvis snubler over det samme systemet. Den største utfordringen har nok vært å tilpasse en «story» og «progresjon» til et slikt univers.

      Første spillet som brukte «procedural» generering av et univers var gode gamle Elite på Acorn og BBC Micro maskinene ( og senere på C64 og flere ) som kom i 1984.

      • Henrik Kurka

        Å generere innhold var vel et triks man rett og slett måtte ty til på maskiner som hverken hadde minne eller lagringskapasitet til å holde særlig mengder data.

        Ikke akkurat generering på samme måte som vi snakker om her, men for eksempel på The Hobbit på Commodore 64 så var ikke de få bildene som var i spillet lagret som bitmaps, men ble tegnet ved hjelp av kode mens man så på. Og fort gikk det ikke. Først ble omriss tegnet og så ble de langsomt fylt med farge. Og med litt fantasi og god avstand til skjermen så kunne man kanskje se hva bildet skulle forestille 🙂

    • Henrik Kurka

      Et univers av den størrelsen lar seg ikke generere på forhånd. Det ville vel tatt noen år. Og det er jo heller ingen grunn til det så lenge man kan generere alt man ser fortløpende (eller fortflygende). Men generelt sett, på mindre spill, så er det sikkert ikke unormalt å generere på forhånd. Ser ut som det er det Minecraft gjør, f.eks.

  • Mjolz

    Jeg håper bare de implementerer muligheten til å se andre spillere om man skulle støte på noen.

  • Fjorg Vanderplög

    Hva som enn må til for å holde massene oppholdt med andre tanker….

    • Kim Ulvik

      Er relativt konspiratorisk å anta det er hensikten med spillet, men det kan helt klart være en konsekvens. Skjult propaganda og forsøk på hjernevasking, gjennom forskjellige medium, er ikke et ukjent fenomen. Likevel er nok systemet, kapitalistiske interesser og idealene til de med tegneblokkene sterkere enn innflytelsen fra sentraliserte makter. Vi er ikke helt ved «A brave new world» enda, men hvem vet egentlig hvor vi er på vei…

      • Fjorg Vanderplög

        ok!

  • Sinfour

    Har foreløpig koset meg i de få timene jeg har spilt. Tror muligens jeg har vært litt for rask nedenom noen av planetene jeg har besøkt, men har endelig funnet en med liv. Jeg kommer til å kose meg med dette spillet med tiden og uten å stresse med å bli ferdig. For det skal visst være en historie der som tar ca 30 timer å utføre. Selv har jeg ikke funnet andre oppdrag enn å reparere ting med å lage ting ut av mineraler. Det jeg sliter med nå helt i begynnelsen er plassmangel…

    • Nils

      Det sliter vi alle med. Litt av poenget tror jeg 🙂

    • Øyvind Rosmer

      Søk etter «Shelter» på de antenne-lignende scannerene(hvor man må bruke en Bypass Chip for å få tilgang). Ofte finner den en «Drop Pod», i disse kan man kjøpe en ekstra «slot» til Exo-suit’en din 👍

  • Sockbaby

    bygge romstasjoner… det blir konge da.. kanskje oxo lagre stuff der.

  • Name

    skulle ønske at man i det minste kunne invitere venner og oppdage spilluniverset med noen

  • Fredrixen

    Jeg var virkelig ikke klar over hvor mye jeg savnet spill der jeg kan utforske ting i et langsomt tempo. Repetisjon kan jeg leve med. Hvilket spill er vel ikke i større eller mindre grad repetitivt?

  • Øyvind Rosmer

    Merkelig spill, i mangel av en bedre betegnelse. For det er vel strengt tatt ikke et spill i vanlig forstand.
    Etter noen timer med dette følte jeg meg tilbake på gutterommet i fordums tid; den litt ‘nerdete’ følelsen når man hadde satt i gang med et spill ulikt alt annet; hvor man hadde all verdens tid og man virkelig måtte kjempe for å finne ut ting. Her er det ikke noe «Tutorial» hvor man blir forklart spillets mekanismer. Ingen intro/cinematics som bekrefter eller forklarer. OK – man får noen vage «quests» om man velger å følge «Atlas», men man aner ikke hvorfor man må gjøre dette, eller hva eller hvem som står bak. Man får et snev av kjennskap til de forskjellige rasene/kulturene på de forskjellige planetene og treffer noen aliens som står stille i et rom på en slags basestasjon her og der. Disse kan man handle med og av og til få litt info. Men jeg må si hele opplevelsen oppleves litt «Far Out» for en vanlig PC-gamer. Man får følelsen av at man løper rundt i et ensomt univers uten spesielt mål og mening. Det er opp til ens ‘inner geek’ om man er interessert i å finne ut hva som er mulig å gjøre i dette snåle universet.
    For min del konkluderer jeg med at dette er et skritt i en annerledes retning, og således bringer noe nytt på teppet og bidrar med en ny vinkling på det man betegner som spill per i dag. Men foreløpig er det noe uferdig og ‘early access’ over det.
    Det er mulig jeg er litt konservativ når det kommer til hva som bør klassifiseres som et lanseringsklart spill og således koste 500kr, men jeg tror nok flere enn meg blir litt overrasket over hva man får, dersom man ‘svipper innom’ Steam og kjøper seg ‘det nye store spillet’

    • Sinfour

      Jeg var en av de som har fulgt med siden det ble vist på E3 for et par år siden. Dette virket som det perfekte spillet i mine øyne og har gledet meg til dette. Førsteinntrykket var meget bra og jeg koste meg de første 5-6 timene. Men nå kjenner jeg at jeg er litt lei det å høste alt mulig og leite etter krasjlanda romskip med plass til flere ting og oppgradering av ryggsekken. Har begynt Atlas quest, men føler jeg bare flyr rundt og ser på ting. Alle planetene man besøker har liv, ikke nødvendigvis dyreliv, men en raring som sitter inni en bygning som kan gi ett hint eller to. Jeg skulle virkelig ønske man kunne handle på et slags «auksjonshus» som i f.eks. World Of Warcraft, der andre spillene kunne solgt sine ting til andre spillere.
      Jeg er veldig glad i spill med historier som engasjerer, men har ikke kommet helt dit enda i NMS. Nå har jeg tatt pause fra det og ser heller frem til andre spill som jeg føler jeg får mer glede av enn det jeg har gjort til nå i NMS. Men ungene mine liker spillet, så de får fortsette ferden i universet 🙂