Netflix nye komisatsning Girlboss er løst basert på den sanne historien om motemogulen Sophia Amoruso, som startet med en ebay-konto og endte opp som mangemillionær.

I serien møter vi en fiktiv utgave av Sophia som 23 åring, på leting etter en vei inn i voksenlivet.

Girlboss er dermed en serie om å finne seg selv, som dessverre ikke helt har funnet seg selv. Det er et portrett av en rebell, som aldri helt tør å omfavne det opprørske.

ANMELDELSE: Veep S06 E01-E03 – Serien har virkelig funnet seg selv

Sophia lever på ingen måte et liv i luksus. (Foto: Netflix)
Sophia lever på ingen måte et liv i luksus. (Foto: Netflix)
Hektisk bryggesjauer

Girlboss følger hovedpersonen Sophia i den turbulente startfasen av det som skulle bli nettbutikken Nasty Gal Vintage. Serien gjør et poeng ut av at det er en veldig løs gjenfortelling av virkelige hendelser vi er vitne til.

Sophia er egenrådig, arrogant og småkriminell. Hun prater også som en bryggesjauer, på tross av at hun aldri har sjauet en eneste brygge i sitt liv. Hun jakter på en populær variant av den amerikanske drømmen: Å tjene et fjell med penger uten å egentlig jobbe noe særlig.

Britt Robertson tolker Sophia på en hektisk måte. Dette fører til en variert prestasjon. Hun kan storspille i seriens mer følelsesladde og dramatiske øyeblikk, men så gli sømløst over i kunstig overspill i neste scene.

ANMELDELSE: The Leftovers S03 E01-E07 – Mesterlig fortalt om sorg, savn og tap

Jim Rash spiller en av birollene som spriter opp serieuniverset.  (Foto: Netflix)
Jim Rash spiller en av birollene som spriter opp serieuniverset. (Foto: Netflix)
Aladdin uten sjarm

Det som på en side er historien om Sophias kamp for å finne seg selv, er også historien om en usympatisk og arrogant jente som prøver å tjene masse penger fordi hun føler at hun fortjener det. Det er ofte et diffust skille mellom det å være kul og det å bare være et uspiselig rasshøl.

Girlboss følger Sophia i det hun stjeler, lyver, og utnytter de rundt seg – som en moderne, San Francisco-basert Aladdin. Grunnen til at vi likte Aladdin var at han delte brødet sitt med sultne gatebarn, når det kom til stykket. Sophia kunne – med et manipulativt glimt i øyet – bedt gatebarna dra til helvete og spist brødet selv.

Hadde serien omfavnet dette ville jeg ikke reagert. Problemet oppstår når serien hele tiden prøver å tvinge meg til å like henne.

Girlboss har litt lyst til å fremstille Sophia som en slags antihelt, men vil samtidig at hun skal være søt og sympatisk nok til at man heier på henne. Resultatet er forvirrende. «Lenge leve punken!», roper serien høylytt. Men, litt som musikken fra midten av 2000-tallet, klarer den bare å gi oss pop utkledd som punk.

Visuelt er serien en fryd. (Foto: Netflix)
Visuelt er serien en fryd. (Foto: Netflix)
Morsomst når den ikke prøver

Det visuelle er direkte vakkert. Varme, fargerike utsnitt av San Franciscos gater, god kameraføring og kreativ bruk av gode effekter, gjør serien til snadder for øyeeplet.

Manuset har veldig lyst til å være morsomt hele tiden, men lykkes best når det ikke prøver så hardt.

Girlboss har for eksempel en tendens til å tro at Sophias grove språkbruk er komisk nok i seg selv, men bannskapen føles dessverre ofte kunstig og fremprovosert. Serien er derfor ikke en konstant latterfest, selv om den glimter til med et gullkorn her og der.

De mindre sentrale figurene er de morsomste i serien. Serieuniverset er tett befolket av snurrige og velspilte biroller som gjør noen av seriens svakheter lettere å godta.

ANMELDELSE: Fargo S03 Sesongpremiere – Hver scene er en nytelse

Sophia kjøper billige bruktklær, og selger dem med stor fortjeneste. (Foto: Netflix)
Sophia kjøper billige bruktklær, og selger dem med stor fortjeneste. (Foto: Netflix)
Mimrestund

Girlboss frir til et publikum i tjueåra, og vil at de skal drømme seg tilbake til en tid hvor de var enda litt yngre. Det er en kjærlighetserklæring til MySpace, The O.C og til tiden hvor hvite forstadsjenter begynte å bruke hip-hop-slang uten tilstrekkelig ironisk distanse.

Jeg føler at Girlboss vil ha meg til å tro at 2007 er en tapt og svunnen tid. Men selv ikke en håpløs melankoliker som meg har klart å utvikle sterke nostalgiske følelser for midten av 2000-tallet riktig enda. Verden har ikke forandret seg så mye på ti år.

I de mer følsomme scenene spiller Britt Robertson veldig godt.  (Foto: Netflix)
I de mer følsomme scenene spiller Britt Robertson veldig godt. (Foto: Netflix)
Bedre etter hvert

Det skal sies at serien hever seg utover i sesongen. Hjulpet av et godt birollegalleri og noen glimrende enkeltscener som gir Sophia mer dybde, finner Girlboss mer og mer fotfeste etter hvert.

Likevel føles Girlboss som et litt rotete publikumsfrieri til folk som så vidt husker MySpace. Litt som seriens hovedperson, vet den fortsatt ikke helt hva den er eller hva den vil.

Girlboss har premiere på Netflix 21. april.

Om SERIEN

Girlboss
  • Girlboss
  • Slippdato: 21.04.2017
  • Sesong: 1
  • Utgiver: Netflix
  • Serieskaper: Kay Cannon
  • Sjanger: Komedie

  • Mari

    Du må ikke like henne, men en gjeng med kvinner i 20-årene elsket henne hvertfall. Her har vi en kvinne på TV som faktisk bryr seg om noe annet enn bare menn. Hun finner ut hva hun vil gjøre også gjør hun det. Vår generasjon blir fortalt at vi må gjøre ditt, og gjøre datt for å lykkes. Hun klarer seg helt fint med å gjøre ting på sin måte. Hun er ikke perfekt men det er det vi liker med henne. Aladdin er et eventyr, dette skal likne virkeligheten. Så den sammenlikningen ser jeg ikke helt. Men takk for ditt syn, voksne mann på serien om en ung kvinne som klarer noe 🙂

    • Kari Hardersen Soós

      Å avskrive noens mening basert på kjønnet deres er like dust uavhengig av hvilket kjønn du mener ikke bør uttale seg.

      • Mari

        Jeg ser hva du mener men holdninger må endres og endringer får man ikke ved å være høfflig.

        • Kari Hardersen Soós

          Hvor i alle dager ser du holdninger som må endres i denne anmeldelsen?