Jeg har lenge hatt stor sans for Tobias Santelmann (Frikjent, Kon-Tiki, Point Break), og han er en fryd å følge når han endelig får en seriehovedrolle å boltre seg i.
Han er en skuespiller med en umiddelbar tilstedeværelse og en naturlig sympatisk stil, og han gjør den plagede politimannen Nikolai til en hovedperson med dybde og personlighet.
Grenseland er en krimserie som handler vel så mye om rollefigurenes relasjoner og utvikling enn selve mordetterforskningen – og det er her Santelmann blir seriens midtpunkt og store styrke.
Enten han er alene foran kamera, eller i samspill med kollega Anniken (Ellen-Dorrit Petersen), broren Lars (Benjamin Helstad) eller onkelbarna, så gir han en nerve og en lunhet til situasjonene som gjør Grenseland til en serie som svinger og tidvis fester spenningsgrepet.
ANMELDELSE: Mindhunter – Et fascinerende stykke FBI-historie
Ut i den moralske hengemyra
Etter å ha tystet på en uærlig kollega i Oslo-politiet, reiser den rakryggede etterforskeren Nikolai (Santelmann) til hjemplassen i noen dager for å besøke familien.
Der blir det som tilsynelatende er et tragisk selvmord, til et vepsebol av en drapsetterforskning. Familiebånd, gammelt uvennskap og moralske prinsipper vever et stadig tettere garn av løgner og ugjerninger rundt Nikolai og hans bror – den lokale lensmannsbetjenten Lars (Benjamin Helstad).
ANMELDELSE: Frikjent S02 – Til tider ufrivillig morsomt
Det er ikke drapsmysteriet som skal holde oss på stolkanten i Grenseland. Krimplottet tar andrefiolin og lar de vanskelige valgene stå for dramatikken.
Med aktuell tematikk rundt hva enkeltkrefter i politiet kan gjøre for å utnytte egen posisjon i møte med verdens utfordringer, klarer serieskaperne Megan Gallagher og Alexander Opsal og bygge et figurdrevet drama hvor publikums sympatier og innlevelse stadig får nye kilevinker. Og det er underholdende å se gode skuespillere i denne kampen for fotfeste i en moralsk hengemyr. Men så mye mer enn underholdning blir det ikke.
Serien går ikke for troverdige miljøskildringer, og den går litt simpelt til verks for å sette opp «de vanskelige valgene» politimannen vår må ta. Her går det drygt fort fra purk til skurk.
Det hele trekkes ut i dramaseriens litt såpete landskap med tilskrudde tilfeldigheter, tydelige motivasjoner og intriger. Det går stort sett sjangerfint, men noen steder blir serien for ivrig etter å skape maksimal dramatisk effekt, og det klines til så fiksjonstroverdigheten skjelver ut resten av episoden.
ANMELDELSE: The Deuce – Grovt bra om pornobransjen i New York
Et friskt stykke Norge
Det er en herlig lite oppbrukt del av Norge som utgjør kulissene til Grenseland. Et tettsted med skogsveier, gangavstand mellom hytta og puben og en svenskegrense noen steinkast unna.
Her lykkes Grenseland godt i å kombinere småstedets klassiske utfordringer med makt på få hender og klebrige rykter, med en ukjent utkant som rommer både svenske kokainbander og gamle hemmeligheter. Et sted hvor det er lett å plassere serieklisjeer fra andre småstedsserier, og det gjør Grenseland til gagns, men det er også et sted med nok originalitet i jordsmonnet til at de klarer å dyrke fram noen typer med egenart og sjarm.
Dessverre er det ikke alle i birollegalleriet som får like mye å spille på, og det er noen av de sentrale skurkerollene som blir flate typer som er dårlig skikket til å skape nysgjerrighet og spenning.
Heldigvis går det aldri lenge før vår mann Nikolai dukker opp. Og når serien i tillegg har et par meget lovende «Oslo-politi»-relaterte spenningskort i ermet, så har jeg satt av torsdagskveldene for å henge i Grenseland de neste åtte ukene.
Og for all del, gi Tobias Santelmann flere hovedroller.
Grenseland har premiere på TV 2 torsdag 2. november. Serien er på 8 episoder. Gjennom samprodusent Netflix blir serien tilgjengelig for resten av verden i 2018.
