Desember er tida for tilbakeblikk – for sortering, rangering og konklusjoner. P3s store musikkmiljø av nettjournalister, anmeldere, musikkprodusenter og radiofolk med musikk som sitt felt har gått nøye til verks, gitt poeng og kommet frem til hva som er årets beste norske låter.
Som i albumkåringen troner enestående Susanne Sundfør i topp. Lista vitner om at det norske musikklivet er svært mangfoldig for tiden – flere sjangre hevder seg vel fortjent.
Les: Årets beste (internasjonale) låter
Les: Årets beste (internasjonale) album
Spotify: Årets beste norske låter
Spotify: Årets beste (internasjonale) låter
1. Susanne Sundfør –“White Foxes“
Susanne Sundfør har en egen evne til å lage bevegende popmusikk som er både fengende og dyster. «White Foxes» er en massiv låt, drevet fram av en urovekkende beat og Sundførs kalde, klare vokal i kombinasjon med både piano og elektronikk. Låta trenger seg inn, gir deg følelsen av å være på bristepunktet, og er samtidig deilig forløsende. Vekslingen mellom det avstemte og det kaotiske i lydbildet er effektfullt – og det er ingen tvil om at hvem som har skrevet årets beste norske låt.
Anmeldelse: The Silicone Veil (5/6)
2. Todd Terje – “Inspector Norse”
«Todd» Terje Olsen fra Mjøndalen er blant de norske artistene som har vekket mest oppsikt utenfor landegrensene dette året – ikke minst på grunn av «Inspector Norse», et boblende og fargesterkt eksempel på at spacedisco-betegnelsen fortsatt bærer mening. Rent melodisk har den ett og annet til felles med Röyksopps «Eple», men Todd Terje sikter i enda større grad mot danseføttene – og treffer klokkerent. Spillelistet på P3 eller ei: Ingen norsk elektronikalåt har preget 2012 mer enn «Inspector Norse».
3. Karpe Diem – “Toyota’n Til Magdi”
Med trommer på steroider, seig bass, merkelige kjettinglyder og to rappere på hugget, får vi «Toyota’n til Magdi» , Norges største raplåt i år – en hyllest til bilen Magdi i ettertid har donert bort til en god sak (selvsagt!). Låtens autoritet oppsummerer på en måte det massive året Karpe Diem har opplevd.
Anmeldelse: Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden(5/6)
4. Sweden – “Tomorrow Calling”
Swedens deilige indiepop-leksjon ”Tomorrow Calling” er så dramaturgisk riktig at man nesten må le noen minutter. Først litt rolig føling med komp som bygger seg sakte opp mot utløsningen. Ja. Vi sa utløsningen. Den kommer i form av et vidunderlig refreng. Så ned for å føle litt igjen. Over i ny og hardere utløsning. Slikt er gjort tusen ganger før, men det fungerer helt forbanna perfekt i dette mesterverket av en låt.
Anmeldelse: Under The Sycamore Tree (5/6)
5. Cashmere Cat – “Mirror Maru”
Da LidoLido-partner-in-crime Magnus August Høiberg bestemte seg for å bytte alias fra FINAL til Cashmere Cat tok han det beste han kunne finne fra den stadig ekspanderende bassmusikken og det beste fra tilbakeholden (men skamkåt) r&b. Resultatet var i første rekke smekre remikser av blant andre Jeremih og Lana Del Rey – noe som tydeligvis var nok til å få en tredjedel av den beryktede bloggsfæren (deriblant bassmusikkutforsker Rustie) til å sperre opp ørene. Det er forståelig, for tittelsporet fra Mirror Maru EP låter ikke bare veldig nå, men eksplisitte knirkelyder, referanser til en bælfeit LOLcat og et vennlig fløyelslag med bass gjør dette til en god, gammaldags fryd for øregangene.
Anmeldelse: Mirror Maru EP (5/6)
6. Blood Command – “High Five For Life”
På platen Funeral Beach er Blood Command til tider svært harde og skrikende, men bandet evner også å blande det punkete med det poppete. Dermed bar det rett inn på P3s lister med ”High Five For Life” som går Paramore i næringen når det kommer til stadionrock-refreng. Ikke noe galt i å lage musikk som mange kan like. Slett ikke. Årets norske rockeanthem, dette.
Anmeldelse: Funeral Beach (5/6)
7. Bendik – “Forsvinne”
Man kunne høre Bendik hviske, tiske og knise følgende da «Forsvinne» ble listet på P3 tidlig i sommer: «Tihihi, men den har jo ikke refreng». Men det sier kanskje litt om Silje Halstensen og resten av Bendik, at man klarer å skape noe såpass umiddelbart uten et eneste hook som røsker tak i deg. Akkurat passe gothete og akkurat passe pompøst er det når «Ka e eg?/Kor e eg?» synges til illevarslende krigstrommer og gitar- og synthvegger med drap i blikket.
8. Tønes – “Det skitna”
Er man fan av Frank Tønnesen (eller Tønes, om du vil) er man kanskje vant med å treffe på dem som absolutt ikke er det, og som mener at Sokndal-trubaduren fremstår mer som en gjøglete bygdeoriginal enn, si, en av landets mest elskverdige visesangere. Men ”Det skitna” er et av mange bevis på Tønes mange ansikter, og er ikke en humpete, kort låt om folk som snubler, gryter som koker over eller knivselgere. Dette er en låt som enkelt vinner over selv den største Tønes-skeptikeren; som en slags dommedagsprofet forteller han om all frykten, skjønnhetsidealene og overformynderiet som stadig formørker samfunnet vårt. ”Eg e så lei av at hjelpo ikkje kjeme fram/eg e så leie av alt så ikkje går an,” synger han, mens 21. desember kryper stadig nærmere.
9. Carl Louis & Martin Danielle – “Black Eyes & Blue”
Carl Louis og Martin Danielle har blitt tatt inn i varmen av både Tiesto, Guetta og Swedish House Mafia. Men det var en låt med HighasaKite-vokalist Ingrid Helene Håvik og hennes vakre og særegne stemme som skulle til for å erobre det norske folk. Kombinasjonen dance og skjør pop har også fungert godt for andre artister, men disse Oslo-gutta har med «Black Eyes And Blue» skapt en låt så holdbar og så bred at den fungerer like godt på klubben som den gjør på radio. Årets norske crossover-låt, uten tvil. Og den letteste å lære seg utenat.
10. Hanne Kolstø –“La-La-La-La Lovesong”
Egentlig burde flere av Hanne Kolstøs låter vært på denne lista – fra den krypende andrealbumsavslutteren ”Black Willow”, via St. Vincent-aktige ”Carousel”, til den fenomenale Jackson Browne-coveren ”These Days” på Trygdekontoret, men singelen ”La-La-La-La Lovesong” gjør en like god figur. Om i den i det hele tatt er en kjærlighetslåt er den gjort med et apatisk blikk og ”ironi” tatovert med blodrød skrift i pannebrasken – samtidig som den inneholder alt som skaper det kolstøske lydbildet: Mutte gitarstrenger, varme trommemaskiner og refrenger så store at du egentlig ikke legger merke til det.
Anmeldelse: Flashblack (5/6)
11. Razika – “Oslo”
Knapt myndige Razika fra Bergen spilte seg inn i de norske hjerterøttene med fjorårets undergrunnshit «Vondt i hjertet» – en kjapp ska-poplåt om ung kjærlighet og tilhørende sorg. Når de nå er tilbake, er det med en låt om sitt elsk-/hatforhold til hovedstaden. «Kjære Oslo, du ser så bra ut, men du er ingenting for oss», bedyrer de – og har på det viset slått an på på begge sider av fjellet – og i resten av landet.
12. I Was A King – “Frozen Disease”
Indiebanden i I Was A King smeltet kalde hjerter med sin rolige og synth-tunge vise om måneden november. ”Frozen Disease” klokker inn på de perfekte tre minuttene for en poplåt, og er hentet fra det fine albumet You Love It Here som listet seg inn på vår toppliste over norske plater i år. Ganske laidback for å være I Was A King, men også en perfekt høstsang. Litt trist. Litt glad. Veldig god.
Anmeldelse: You Love It Here (5/6)
13. Lemaître – “Time To Realize”
Det er ennå ikke et år siden de var i Urørt-finalen, men Lemâitre har allerede vist at de har det som trengs for å klare seg i det store, skumle musikkbransjen. Duoen har satset tungt – og har så langt klart seg svært godt både i inn- og utland. «Time To Realize» er skamløs og medrivende elektrofunk som ikke er redd for å bruke virkemidler som balanserer på grensen til det cheesy. Selv om de egentlig høres mer franske ut, er det ingen tvil om at Lemâitre er et solid tilskudd til den norske elektronikascenen.
14. Lindstrøm – “Rà-àkõ-st”
Råkost er kanskje det aller kjedeligste som kan settes på middagsbordet, uansett hvordan man vrir og vender på det. Dermed er det litt merksnodig at Hans-Peter Lindstrøm ble såpass inspirert av rå gullrøtter og kålhoder at han kom opp med et av årets aller mest sexy stykker scifidisco. Surklende syttitallssynther og melodilinjer hentet rett fra Saturns ringer – hvis ikke denne får deg til å danse deg tvers gjennom vinterkulda er det rett og slett deg det er noe galt med.
Anmeldelse: Smalhans (5/6)
15. Admiral P – “Kallenavn”
For to år siden ville nok ingen tippet av en reggaelåt på norsk skulle bli en av 2012s mest populære. Men joda – Admiral Ps jamaicanskinspirerte låter har truffet noe i den norske folkesjela. Du er rimelig kald og/eller pretensiøs om «Kallenavn» ikke får deg til å dra på smilebåndet- låta er nemlig en sjarmerende, jovial sak som fortjent har vugget inn til mange uker både på P3s spillelister og VG-lista Topp 20.
Hva er din norske favorittlåt fra i år? Si gjerne din mening i kommentarfeltet!
