En uheldig krysning av to verdener

Taylor Swift er nok en av de få artistene i verden som egentlig ikke trenger noen introduksjon.

Men likevel: 34-åringen er verdens mest strømmede artist, den kvinnelige artisten som tjener mest på turnéer, og verdens første milliardær der musikk er hovedinntekt.

Navnet er med andre ord synonymt med suksess.

Med albumene «Folklore» og «Evermore» fra 2020 presenterte Swift sin mer sårbare og nedstrippete side, gjennom velkomponerte ballader og velskrevne tekster man kunne relatere seg til. 

To år senere fulgte «Midnights». I løpet av tiden som hadde gått siden tvilling-albumene, virket det som om Taylor Swift hadde glemt alt det såre og kjærlige hun hadde bevist at hun var kapabel til.

Oppskriften på generiske poplåter, som hadde fungert før, var tilbake igjen for fullt. 

«The Tortured Poets Department» følger flere av de gode trendene fra 2020, men dessverre skinner også det fabrikkproduserte og publikumstreffende fra 2022 klart igjennom.

«I’m 14 and this is deep»

Ut ifra tittelen på selve albumet, og tittelen på flere av låtene, kan det nesten virke som om superstjernen har tatt et krasjkurs i klisjeer.

Nå er det selvfølgelig ikke titler som skal bedømmes – likevel viser det seg at de låtene som har de kleineste navnene, også høres kleinest ut rent musikalsk.

«Down Bad» er en sukkersøt popslager med små, fine detaljer hentet fra elektronika, men der det tekstlige er altfor enkelt: «Fuck it if I can’t have us / I might just not get up / I might stay down bad»

Balladen «But Daddy I Love Him» sparker virkelig ifra på refrenget når det gjelder det instrumentelle; versene og lyrikken gjennomgående er derimot totalt forglemmelige. 

«I Can Do It With a Broken Heart» er den største synderen av dem alle: rotete, ingen elementer passer sammen, refrenget føles ikke som et refreng, og etterrefrenget fenger verken lyrisk eller melodisk.

«Du vet du er flink når du klarer det tross hjertesorg» synger Swift på den nevnte låten. Det er klart det hjelper at man tjener en milliard på det. 

Gjennom lytteopplevelsen glemmer man nesten at Swift ikke lenger er 16 år gammel, men faktisk er en voksen dame på 34. Likevel har flere av tekstene blitt mer barnslige og mindre kompliserte.

Samlivsbrudd etter samlivsbrudd

Det er ingen hemmelighet at store deler av Swifts musikk stammer fra forhold som går i oppløsning, kjærlighetssorgen som følger, og håpet om en ny forelskelse i fremtiden. 

På «The Tortured Poets Department» finner vi de mest eksplisitte eksemplene på skyggesiden av kjærlighet siden «Lover» fra 2019.

Denne gang er det skuespilleren Joe Alwyn og frontmannen i The 1975, Matty Healy, som står i skuddsonen. 

Med åpningslåten «Fortnight», som gjestes av Post Malone, settes stemningen for albumet på en effektiv måte. Kjærlighet er som dop.

Det er ikke med sinne Swift ser tilbake på hennes uheldige forhold, men med skuffelse. Det er tydelig igjennom flere av låtene, og det er på de mer ballade-lignende at Swift skinner sterkest. 

«So Long, London» og «Guilty as Sin?» fører med seg en melankolsk stemning som kompletterer Swifts mer uanstrengte stemmebruk perfekt. Dette er rett og slett nydelige låter som nok en gang viser at Taylor Swift ikke bare har én streng å spille på.

Men, og det er et stort men: Det betyr ikke at artisten er særlig konsekvent med å være så flink som hun kan.

Tekstene på «My Boy Only Breaks His Favorite Toys» og «The Smallest Man Who Ever Lived» er såpass trykket opp i ansiktet ditt at det nesten er ubehagelig. Instrumentalen på førstnevnte er for så vidt også dørgende kjedelig.

Det er lov å skifte takt

Apropos dørgende kjedelig så er «The Tortured Poets Department» produsert sammen med Jack Antonoff, mest kjent fra bandet Fun, og Aaron Dessner fra The National. 

På flere av låtene der Antonoff er kreditert på produksjonen er det lite spennende som skjer, og undertegnede lurer på hvor mye av det instrumentelle på albumet som egentlig er skapt av et menneske.

Repetitive og svært simple melodier gjennomsyrer store deler av albumet og gir en følelse av at produsentene har funnet en helt ok forhåndsinnstilling og gjort lite for å utvikle den.

Det som samtidig redder flere av låtene er Swifts varierte stemmebruk og harmonisering med seg selv.

Det er derfor veldig uheldig at 34-åringen gang på gang viser at hun er i stand til å produsere underholdende og ærlig musikk, men at hun ikke er fremmed for litt latskap. Litt som å fly privat i 13 minutter.

Så det store spørsmålet: Hvorfor?

Det er ikke lett å si om Swift gir ut «The Tortured Poets Department» som et faktisk hjertebarn, eller som et produkt ment for å dra inn enda mer penger, forkledd som et hjertebarn.

Ser man til albumets såre låter, som passer tittelen perfekt, gir den første antakelsen fullstendig mening.

Ser man derimot til de resterende om lag 10 låtene, som på ingen måte oppleves personlige, er det vanskelig å argumentere positivt for Swifts artistiske integritet. 

I et Instagram-innlegg ser man country-jenta fra Pennsylvania fotografert i svart-hvitt, mens hun deler egne tanker om albumet i teksten under.

Albumet er visstnok skapt ut i fra en tid i livet som var like sensasjonell som sorgfull, og skal skildre livet til en plaget poet.

Man får derimot servert keitete tekstlinjer som «I scratch your head, you fall asleep / Like a tattooed golden retriever» og «Florida is one hell of a drug / Florida can I use you up?». 

Det er ingen som forlanger at Swift skal være på nivå med Shakespeare, men å kalle noe slikt for poesi blir å tøye grensene vel mye.

Et skudd i egen fot

Swift har gjennom karrieren vist en utrolig evne til å lage låter som både tekstlig og musikalsk er enkle, (jeg ser på deg, «22») men som på finurlig vis finner veien inn til de flestes hjerter.

Sjarmen som den naive, men godtmenende superstjernen hadde med seg frem til 2019 og «Lover», ble byttet ut med sjelesorg og dunkelhet i 2020 med «Folklore».

Det Taylor Swift står igjen med nå, er en symbiose av disse to personlighetene, der ingen får den plassen de trenger eller fortjener.

Selv om Swift tydelig ønsker å utforske en ny side av seg selv gjennom «The Tortured Poets Department», blir krysningen mellom popdronning og plaget poet tydelig, og dermed altfor latterlig.

MER OM TAYLOR SWIFT:

ENDA MER OM MUSIKK: